Globalismen og det nye Verdensmennesket

Det er flere forhold i tiden i hvilke vi ser at det stiger fram for oss et nytt menneske – et Verdensmenneske. Dette mennesket stiger fram for oss i aksen mellom det religiøse og ikke-religiøse, mellom det normsterke og det normløse, mellom det historiske og det moderne, mellom det ideologiske og det konforme, mellom det nasjonale og det globale.

En ny orden er etablert. Under mantraene; Religion fører til krig og nasjonalisme fører til krig, har FN utviklet seg fra Folkeforbundet, som var ment å være en samhandling mellom stater for å hindre krig, til en ideologisk global bevegelse hvor menneskerettigheter skal utskifte religionene og innføre et demokrati basert på menneskerettigheter og ikke på flertallets rett. For å få til dette blir FN religionsundertrykkende – da i første rekke overfor majoritetsreligionene som er dominante kulturer i nasjonalstatene. Minoritetsreligionene går klar undertrykkingen i første omgang under det vakre begrepet «flerkultur» – men det er meningen at all religion skal være for det private rom og ikke det offentlige – så også i Norge hvor Statsreligionen er fjernet.

FN`s prosjekt undertrykker i sin natur det religiøse mennesket – fordi det religiøse mennesket holder fast på religionen og budene og nasjonalstaten – Den religiøse kultur og nasjonalstaten blir FN`s fiender. I denne kampen henter FN hjelp fra Liberalismen og den store frigjøringen, fra normløsheten og det normløse mennesket, oppløsningen av kjønnsroller, etablering av alternative familiekonstellasjoner, ny ekteskapslov, diskrimineringslover og rasismelover. Anomien, normløsheten skaper et menneske som passer som fot i hose til FN`s nye Verdensmenneske. Globalismen har fått sin egen hær.

I alt dette tilbyr FN et bilde av den positive framtid i den globale verden. Men hvordan ser så det mennesket ut som passer inn i dette bildet? Dette er et menneske som er ikke-religiøst og som ikke kjemper for religiøses rettigheter eller for de religiøses bud. Dette er et menneske som framholder Liberalismens frie og ukrenkelige menneske – et opp imot historien normløst menneske. Dette er et menneske som henter sin rettferdiggjørelse fra det konforme i tiden og i den allmenne aksept for alle seksuelle uttrykk og alle former for samliv. Et menneske som anerkjenner alles rett til å leve livet som de selv vil – egoistisk og hedonistisk. Når dette mennesket får overhånd i samfunnene dannes en konsensus – enighet om å demonisere de religiøse mørkemennene.

At dette Verdensmennesket skal være et reelt lykkelig menneske er et utopisk prosjekt. I all sin aksept for alt som ofres på det store frihetens alter – vil det ikke være plass for sorg og anger etter samlivsbrudd, utroskap og moralsk forfall – slike følelser ville være krenkende i seg selv overfor det suverene individ. I dette vil det bli liggende en skjult og undertrykket samvittighet. Emile Durkheim, den kjente sosiologen framholdt begrepet Det Anomiske Selvmord. Han fant statistisk at normløshet, frigjørelse fra religionene Katolisisme, Protestantisme og Jødedom ville føre til en åndelig tomhet og en identitetskrise som ville lede til økt selvmord.

Globalismen med økt immigrasjon er i seg selv religionsundertrykkende. Det er sammen med normløsheten et risikabelt prosjekt. Det øker polariseringen dramatisk mellom det normløse mennesket og det religiøse, normsterke og nasjonale mennesket. I kikkerten ser vi økt uro, økt segregering, demonstrasjoner, kuppforsøk, væpnede konflikter, terror og endog borgerkriger. Vi ser også et nytt problem stige fram – folkeflykt fra Europa – vestlig kulturelle som flykter fra sine land til steder i verden som oppfattes som fristeder.

Global samhandling for fred, helse og miljø er selvsagt i vår moderne tid. Men undervurdering av folkene og deres kulturer, frihetsdefinisjoner og religiøse følelser vil bli en svøpe – som i sin tur vil føre til totalitære styrer både her og der. Vi ser at våre gamle religiøse og nasjonale friheter blir ofret på det globales altetende fredsalter – som til slutt betyr ufred.

 

 

Samfunnsrommet og Gud.

Hva er det som har skjedd i dette landet? Mange krefter har arbeidet for å skille stat og kirke. Religionsfrihet har man ropt, staten må være religionsnøytral slik at ingen gruppe blir favorisert eller diskriminert. Human-etisk forbund har hatt som mål å skille kirke og stat, mange av sosialistene likeså. Motstanden mot Statskirken er ikke av ny dato, den er også gammel. Også innenfor kristenheten har den møtt motstand. Særlig da fra pinsevennene som har holdt den for vranglære, og fra Lekmannsbevegelsen som har kjempet mot prestenes «retteleg kalla».

Hva er det da som er så spesielt med Statskirken? Hvorfor har den vært forfulgt? All tro i samfunnet skal nå defineres som en privatsak. Det står i motsetning til et samfunnsrom som har et kirkeår med høytider og helger, med sine tradisjoner og en kollektiv kristen bevissthet. Det er et Gudsbilde, en tilstedeværelse av en Gud man i dag forsøker å fjerne. Dette er en Gud som det Norske folk i fellesskap har trodd på, slik at vi har levd med ham og feiret ham sammen. En tro som ikke har vært en privatsak, men tvert imot en felles styrke og et felles liv hvor vi har løftet sammen for en felles virkelighetsforståelse og en felles samfunnsbygging. Denne troen har ikke bare vært troen på en idè om en Gud, men troen på en som har vært til stede med oss og som har vært oss en bolig fra slekt til slekt som Folkefaderen. Det norske folks tro på ham har falt identisk med synet på den virkeligheten vi lever i. Selve det verdensrom vi beveger oss i. At vi i vår nasjonalitiet og konstitusjon har bekjent oss til ham har bevisstgjort at vi også har levd med ham som vårt nasjonale rom og vårt samfunnsrom. Det betyr igjen at det ikke har vært noen forskjell på vår tro og vår deltagelse i samfunnet. Det har vært synonymt. Tjenestevillighet, oppofrelse, holdninger og arbeid har vært å tjene vårt høyeste gode, nemlig vår Herre Jesu Kristi Far i samfunnet gjennom våre liv. At nå den nasjonale kristendom er tatt bort, i lovgivning og fra det politiske Norge, har det forrykket Folkekirkens medlemmer fra sin Gudstro i det Nasjonale og offentlige rom til å leve et redusert liv innenfor en isolert kirke. Det alvorligste er at samfunnsrommet har blitt redusert for denne typen kristne til ikke lenger å gjelde vår felles Gud som innehaver av dette rommet. Han begynner å ikke lenger være dette rom for vårt folk i vår bevissthet. Det er nå vi kan begynne med å snakke om den bortkomne Faderen.

Det som har vært spesielt med Statskirken er at den har hevdet den allmenne sannheten gjennom troen på Gud. Den har forkynt den Gud som er sann og medvirkende i vårt liv og samfunnsliv. Den har vevd inn Gudsåpenbaring til vårt folk i vårt samfunns bevissthet gjennom hundrevis av år, slik at vi igjennom kirkeliv, dåpsopplæring og salmesang kjenner ham. Hans sannhet er til stede overalt i samfunnet. Han er ikke en bortegud for oss, men en hjemmegud – den egentlige sannheten.

At nå det norske folk har mistet Statskirken og statsreligionen og ikke lenger er en stat som bekjenner seg til Gud, slik den tidligere gjorde i den nå endrede § 2 i grunnloven, det har skapt et stort og tomt hulrom i folket vårt. Folket står i villrede om hvilken vei de skal gå, de står i villrede om hvor de skal plassere innsatsen eller om de i det hele tatt skal bry seg lenger om å yte en innsats for samfunnet etter de nedarvede idealer de bærer med seg. De ser at landet blir forandret like foran øynene på dem. Et flertall av døpte, hele 80% av befolkningen, får ikke beholde den type demokrati hvor dette skal være gjeldende. Det frie, udelelige og uavhendelige riket, Norge, er overlatt til overnasjonale føringer både ideologisk og økonomisk. Vi har mistet definisjonsretten. Også langt på vei ytringsfriheten. Velmenende og ærlige menneskers røster blir valgt vekk og undertrykket av konforme medier og politisk riktige organisasjoner og partier. Hvor går veien tilbake? Skal vi som folk tillate at vi går til grunne?

Fra Velferdssamfunn til Overflodssamfunn

Velferdssamfunnet
Det velferdssamfunnet vi har i Norge i dag har av historikere og samfunnsvitere oppstått igjennom vårt lands kristendom og gjennom Pietismens nøysomhet og arbeidsomhet. Vårt folks idealer og æresfølelse har måttet samvirke for å lykkes økonomisk så vel for den enkelte som for samfunnet i sin helhet.

Helt fra tidlig barndom og ungdom har oppdragelse, disiplin, moral og utdannelse vært livsnødvendig for å være rustet til de krav en ville møte som en samfunnsborger. For å få jobb og for å ha mulighet til å vinne i konkurranse måtte en vise egenskaper som arbeidsomhet, dedikasjon og pålitelighet. Som et samfunnsmenneske måtte en også være seg bevisst at en stor del av sin egen innsats kom både familien og samfunnet til nytte. Andelen av altruisme, selvfornektelse, var stor og æren en fikk av å stå på post med sosial forpliktelse i både hjem, arbeid og samfunn var nok til å leve og dø på for de fleste. Et valg av yrke var ofte et kall til en uselvisk livsmisjon – humanitært og innovativt. Når et helt samfunn løftet på dette viset utviklet det seg en solidaritet som også tok med seg de svake, syke og eldre i denne velferden og vi fikk trygdesystemet. I alt dette var livene til de fleste regulert og de fleste var sysselsatt i arbeid, familieliv og foreningsliv. Fritid – tid for seg selv og familie var marginal da arbeid og plikter fylte det meste av tiden. Ungdomstiden var kort før en kom i arbeid og stiftet familie. Også alderdommen var kortere på grunn av kortere levetid. Dette velferdssamfunnet var kjennetegnet ved at de fleste var sysselsatt, enten i hjemmet, i skolen eller i arbeidslivet. Det var kjennetegnet ved at alle hadde det de trengte til livets opphold og kjøpekraft til et velutviklet og mangfoldig produktspekter. Det var kjennetegnet ved at det fantes ordninger for de som falt utenfor eller var syke; med helseapparat og trygdesystemer og mulighet for sosialhjelp. Dette var et urverk som tikket og gikk og som var nøye avhengig av den store andel av den norske befolkning som var sysselsatt i verdiskapene arbeid. Bak alt dette sto Protestantismens og Pietismens moral og menneskesyn, arbeidsomhet og nøysomhet.

Overflodssamfunnet
Jeg synes nå å se en glidning fra Velferdssamfunnet som skissert ovenfor til noe en kan kalle et Overflodssamfunn. Det som da vil kjennetegne et Overflodssamfunn er større fritid og rikere statlige midler til i større grad å kunne sikre den enkeltes liv og livsopphold uten at den enkelte nødvendigvis trenger å være i arbeid. En av de tingene, foruten Norges oljevelferd, som vil kunne muliggjøre dette er større effektivitet og automatisering. Vi vet at det jobbes iherdig på steder som Silikon Valley for å automatisere og forenkle folks hverdag. På grunn av elektroniske informasjonshjelpemidler og gjennom roboter vil en oppnå at mye av det arbeidet mennesker gjør i dag blir gjort av maskiner, innenfor informasjon og kunnskap, landbruk og produksjon. I det hele tatt har vi lenge vært under et skjema hvor frigjøring av individet både til fritid og frihet i form av uavhengighet fra historiske og kulturelle idealer og normer har vært det fremtredende. Vi aner allerede denne utviklingen. Ungdommer er tenåringer til de er 30 år og utsetter endelige yrkesvalg, valg av partner og etablering av familieliv. Et «fritt liv» sammen med en utvidet ungdomsgenerasjon setter de gamle idealene «på vent». Vi har også eldrebølgen hvor de gamle lever lenger. Vi har en stor andel som er trygdede på grunn av en viere tolkning av sykdomsbegrepet. Videre har vi en større andel innvandrere og nye landsmenn som er under opplæring og integrering. Totalt sett underholder nå staten flere som ikke er sysselsatt i arbeid enn noen gang før. Den andelen som gjør verdiskapende arbeid blir bare mindre og mindre. Under alt dette blir det mindre og mindre behov og beredskap for det gamle Velferdssamfunnets idealer som arbeidsomhet og nøysomhet, Protestantisme og Pietisme. Staten sikrer deg og garanterer for deg – både økonomisk og for tapt ære gjennom likestilling og diskrimineringslov. Alt ligger til rette for en ny tid. En tid hvor menneskene vil ha mer fritid, mer frihet fra fordømmende holdninger og mer frihet til å selv velge hvordan de vil leve. De gamle nedarvede idealene blir ikke lenger et like viktig valg – det blir nå tiden i større grad å definere sine egne.

En ny tid på godt og vondt
Vi går inn i en ny tid med mye mer fritid totalt sett innen befolkningen. I det hele tatt en større fristillelse og frihet for en større mengde mennesker. Visse grupper er allerede løsrevet fra arbeidsplikter og er under sin egen frihet til å definere verdiene og innholdet for hele sin tid. Dette gjelder til nå i hovedsak trygdede og eldre. Det ligger også en allerede større frihet i frihet fra tidligere normer og tidligere livsløpsmodeller med tidlig etablering av familie og tidlig valg av yrke.

Er denne store fristillelsen og denne store fritid positiv for den enkelte og for samfunnet? Historien har lært oss: «Lediggang er roten til alt vondt.» og vi har hørt de gamle si: «Det skal god rygg til å bære gode tider.» Så først – Hva kan gå galt? All denne nye tiden skal jo fylles med noe. Tidligere har en nødvendig konkurranse stått vakt over den enkelte med arbeidsmoral, disiplin og høye idealer av plikt overfor skikkelighet og Pietisme. Nå trenger ikke disse stå vakt lenger og individet blir overlatt til egen dømmekraft og fristilt til egne definisjoner. I en normoppløst tid; vil individet kunne takle denne friheten? Hvilken identitet skal den enkelte bygge og hvilken tilhørighet skal den enkelte være knyttet til – sosialt og idèmessig? Sosiologen Emile Durkheim mener Anomi, normoppløsning, fører til økt selvmord – Det Anomiske Selvmord. Videre er det en kjent sak at i det nye sosialdemokratiet skal ikke størrelser og ideologier som kristendom eller det etniske Norske folks kultur være rådende lenger. Så faktisk er det nå kotyme at det ikke skal være noe slikt til å binde oss sammen i en felles identitet. Da faller også en viktig og stor identitet og tilhørighet bort og individet flyter da fristilt i forhold til dette. Men, har ikke individet lenger behov for identitet og tilhørighet? Jo, det tror jeg! Dermed vil det kunne oppstå nye grupperinger, segregeringer og subkulturer hvor mennesker på ny definerer idèer, strukturer og hierarkier. Det vil i det hele tatt kunne bli et kulturelt anarki, et ideologisk anarki og et moralsk anarki. For å tøyle alle disse fritenkende grupper og mennesker vil Politistaten og Overvåkingssamfunnet være et faktum.

Er vi i stand til å få noe positivt ut av all denne fritiden da? Det blir krevende. I et pliktpreget samfunn hvor konkurranse og arbeid har tatt det meste av tiden og liv og ære i stor grad har vært knyttet opp til et arbeidsliv må det en ny undervisning til – kunsten å leve! Hedonismen, selvnytelsen, vil nok ikke være nok i så måte. Begreper som fellesskap, gjensidig forpliktelse, nestekjærlighet, familie, moral, kultur og humanitært arbeid vil fortsatt være de viktigste veivisere. Men det vil kreve årvåkne støttespillere i alle leire – for at ikke enkeltindividet skal falle. Glede i fellesskapet blir nøkkelen til å nyttiggjøre en slik stor gave som rikelig med tid egentlig er. Jeg håper vi er tidlig ute og demmer opp for farene og tidlig ute til å jobbe med å kunne leve. For det er det dette vil dreie seg om.

Brynjulv Koll-Hansen
18.07.2018.

 

Paktnasjonen Norge

Pakt – forbund – avtale – overenskomst – enighet – gjensidig forståelse – fellesgrunnlag for definisjon av verdier og mål, størrelser, autoriteter, styre, straffeutmåling, moral, etikk, virkelighetsforståelse, kultur, oppfostring, utdannelse, religion, høytid og feiring. M.m.

Uten pakt og forbund finnes ikke noe grunnlag for å ha et samfunn. Uten en felles forståelse, et felles språk, finnes ikke noe fellesskap. Uten pakt og forbund finnes heller ikke noe grunnlag for tillit som ethvert fellesskap er avhengig av.

Hele samfunnet er bygd på avtaler – pakter. Enten det er nøye nedskrevne og tinglyste avtaler eller kulturelt nedarvede kotymer for fellesskap og samhandling. Vi kan nevne ekteskapspakten som grunnlag for familien og de bindinger og de forpliktelser som ligger i familierelasjonene. I ekteskapet og familien reguleres overtramp med begrep som utroskap, svik, skuffelse og sorg. Sterke ord som krever at samvittigheten følger forpliktelsene. Dersom du fjerner legitimiteten av å reagere med disse sterke følelser ved brudd på familiepakten, da fjerner du samtidig selve paktens legitimitet. Vi ser at moral og følelser er uløselig bundet til den gjensidige forståelsen av pakten og hva den innebærer.

Historien vår, kulturen vår og erfaringen vår i samhandlingen i samfunnet, enten det er familien, lokalsamfunnet eller storsamfunnet, er en forpliktelse – en pakt. Dette er nedfelt i vår oppdragelse, i kjøreregler på arbeidsplass og i skole. Vi lever i samfunnet og er en del av det store og rike fellesskapet og gir og får i flokken vår. Vi holder avtalene: Kotymene, løftene, eksamenene, bevillingene, konsesjonene, sertifikatene, godkjenningene, moralen, etikken og lovene. Vi eksisterer og bor i virkelighetsforståelsen dette fellesskapet gir oss, i språket, i kulturen, i høytidsfeiringen, i trygghet og i glede. Alt dette kalles en nasjon. I motsetning til staten, som er et rettssubjekt, så er nasjonen selve boligen for alle paktene og alt fellesskapet. Nasjonalstaten er den største overbygningen for alle disse pakter og forståelser som er nevnt.

Hvordan ser et samfunn ut som ikke blir basert på pakter og avtaler som nevnt ovenfor? Oppløser du det å ha en felles kultur, da blir det kulturelt anarki, oppløser du en felles ideologi, da fører det til et ideologisk anarki, flere religioner blir til religiøst anarki. Samtidig blir et samfunn uten pakter innholdsløst, retningsløst og historieløst.

Menneskene vil i mangel på paktene bli anomiske – normløse – som i sin tur fører til at de blir oppløste, karakterløse, fellesskapsløse, kunnskapsløse, ansvarsløse og identitetsløse. De må gjerne hevde og gjøre krav på å ha blitt mer modne og frigjorte – men dessverre må jeg skuffe dem med å mene at de heller er blitt umodne –mennesker uten forpliktelser. Mennesker som har gitt seg egoismen og hedonismen i vold. Hvordan blir mennesker som ikke møter ansvar og forpliktelse i samfunn og sosiale fellesskap. De blir utrygge og ender i fatalisme og oppgitthet.

Mennesker og politikere som ikke ser faren med å fristille samfunnet vårt fra paktene må nok gå i tenkeboksen igjen før det er for sent.

Brynjulv Koll-Hansen Rauland 7. oktober 2017.

Alle tings Gud og Den Nye Skapning

”Jeg har fått makt over alt som heter menneske..”

Den hele skapning ble lagt under mennesket. Således lå hele skapningen i menneskets fall. Den annen Adam, Kristus, bar derfor også hele den falne skapningen til Golgata og døden. Han som bærer alt ved sin krafts ord, som alt er blitt til ved, Han bar på sine skuldre alt han hadde skapt. Han bar det til død og grav og til omskiftelse og Gjenfødelse. Han sto opp! Dermed har han reist mennesket og skapningen opp igjen til Gjenfødelse.

”For det var Guds vilje at hele hans fylde skulle ta bolig i Ham og ved Ham og forlike alle ting med seg i det Han gjorde fred ved hans korses blod.”

”Han er alle tings Gud”. –

”Jeg er kommet for å gjøre hans vilje som har sendt meg, og hans vilje er at jeg ikke skal miste noe av det han har gitt meg, men oppreise det på den ytterste dag.”

I Kristus, Hør menneske! I Kristus har Gud gjort alle ting nye! En ny Skapning er blitt til!

”Dersom noen er i Kristus, da er han en ny skapning, det gamle er forganget, se alt er blitt nytt.”

 

Bibelen lærer at det nye mennesket alt èr skapt, men det finnes i Kristus i Den Hellige Ånd.

”Det nye mennesket er skapt etter Gud i Sannhetens rettferdighet og hellighet”. Bibelen sier:

”Ikle dere det nye mennesket som fornyes til kunnskap etter vår skapers billede. – Har vi båret den jordiskes billede, så skal vi også bære den himmelskes.”

 

Men dette dreier seg om lydighet mot Ordet og Vidnesbyrdet! Bibelen formaner:

 

”Jeg formaner dere brødre, ved Guds miskunn, at dere fremstiller deres legemer som et levende, hellig og Gud velbehagelig offer, dette er deres åndelige gudstjeneste. Og skikk dere ikke like med denne verden, men bli forvandlet ved fornyelsen av deres sinn, så dere kan prøve hva som er Guds vilje, det gode, det velbehagelige og det fullkomne. (Rom. 12,1-2)

 

Vi skal nå akte oss som døde for synden, men levende for Gud. Hvordan kan dette skje? Jo, fordi den Hellige Ånd bor i oss, Han har med seg den nye skapningen, det nye livet som er skjult med Kristus i Gud. Bibelen lærer at vi ikke er i kjødet, men i Ånden såfremt Guds Ånd bor i oss! Derfor har vi fått anledning til å døde legemets gjerninger ved Ånden.

 

Bare regne, bare tro og regne!!

 

”Takk Jesus, fordi du har utvalgt meg i deg fra før verdens grunnvoll ble lagt. Du har stillt meg uten synd og uten rynke og mèn for ditt ansikt i herlighet. Du har utslettet synden, ført meg gjennom død og grav, oppreist meg i dåpen med deg for å vandre i et nytt levned. Det er ikke lenger jeg som lever men Kristus lever i meg, og det liv jeg nå lever i legemet det lever jeg i troen på deg som elsket meg og gav seg selv for meg. Du som lot lys skinne fram fra mørket, du er også den som har latt det skinne i mitt hjerte for at kunnskapen om Guds herlighet som stråler fram fra Kristi ansikt skulle stråle fram fra meg.

 

Takk at du har gitt meg den herlighet som Faderen har gitt deg. Likesom Faderen sendte deg til verden har du sendt meg til verden. Det er ikke jeg som har utvalgt deg, men du har utvalgt meg og satt meg til å gå ut å bære frukt, frukt som varer for at Faderen skal gi meg alt det jeg ber ham om i ditt navn. Jeg ber deg Jesus, lær meg å se inn i ditt ord og ikle meg det nye sinnet, ditt sinn som du har gitt meg. Lær meg å forstå at jeg er satt over fra mørket til lys, fra Satans makt og til Gud. Lær meg å forstå at jeg er ditt legeme og et tempel for Den Hellige Ånd og at Jeg ikke hører meg selv til. Lær meg å vandre og leve i lydighet mot Sannheten og bli helliget ved den – ditt ord er sannhet. Lær meg å forstå at jeg nå er blitt en helt ny skapning i deg, at du bor i meg og er med meg hver dag inntil verdens ende. Takk Jesus! Amen!”

 

Jesus Kristus

”Og du skal gi ham navnet Immanuel – det er utlagt Gud med oss.”

”Dersom dere ikke tror at jeg er den jeg er, så skal dere forgå i deres synder.”

Hvem er Han så? Han som etter kjødet er kommet fra Davids ætt. Men som etter Hellighets Ånd er godtgjort å være Guds veldige sønn ved oppstandelsen fra de døde.

”I begynnelsen var Ordet, Ordet var hos Gud og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved Ham og uten ham er ikke noe blitt til av alt som er blitt til.” – og ”Av Ham og ved Ham og til Ham er alle ting”.

I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden… Jesus sa: ”Jeg er Alfa og Omega begynnelsen og enden.” I Ham er alle ting skapt.”

Preposisjonen ”i” her viser at alt som er skapt får plass ”i”, altså inni Ham – Sønnen. Han er så stor en Ånd at i Ham får alt plass, alt det skapte, hele universet.

At alt er skapt av Ham viser at Han er ressursen, selve skaperkilden. Selve den skapende og livgivende kraft. Altså Gud Skaperen. At alt er skapt ved Ham viser at det var ved Ordet han skapte verden, altså ved Sønnen, ved den ressurs og det innhold som bor i den nåde og sannhet som fyller ham som Guds elskede enbårne sønn. Alt er dermed skapt ut i fra det innhold som forholdet mellom Faderen og Sønnen gir. Ved den kjærlighetens idè skapte altså Gud verden. Til Ham tilkjennegir at Gud skapte verden til sin enbårne Sønn, han som var enearving til verden og den eneste som i utgangspunktet kunne kalle Gud sin rettmessige Far. Ut i fra dette sier jo Jesus til sin far: ”Alt ditt er mitt og alt mitt er ditt.”

Denne forståelse av hvem Kristus er viser at Han som døde for oss er den samme som bærer alt ved sitt krafts ord. Han er den samme som holder hvert molekyl , hvert atom i sine hender. Han er den som fyller tomrommet mellom atomene og elektronene. Han er selve Det Evige Rom. Selve den usynlige evige verden. Selve det evige Gudsriket. ”Om en hemmelighet ved tidenes ende at Gud atter skulle samle alt til ett i Kristus”.

Han som da dør, er rede ved sin død å omskifte alle ting! ”For det var Guds vilje å forlike alle ting med seg i det han gjorde fred ved hans korses blod.” Alle ting! Han er alle tings Gud. Jesus sa også:

”Jeg er kommet for å gjøre hans vilje som har sendt meg, og hans vilje er at jeg ikke skal miste noe av det Han har gitt meg men oppreise det på den ytterste dag. ”

Her ser vi igjen at han eier alt og at det er i hans hånd. Det er ikke bare mennesker han skal reise opp, men han skal i gjenfødelsen bringe alt tilbake i Kristus. Alt det skapte. Det skal ende opp med at alt mørke er slukt av lyset og all død oppslukt av livet. En total seier med alle tings oppreiselse og gjenskapelse.

Dette som her er sagt forteller at all den åpenbaring som er mulig å få av Gud gis dermed til verden av Sønnen og gjennom ham og fra ham. Det er ingen annen Gudsåpenbaring gitt enn Sønnen! Til og med Den Hellige Ånd`s oppgave er å ”ta av mitt å gi til dere.”

”Et barn er oss født, en sønn er oss gitt og herredømmet hviler på hans skulder, og han kalles under, rådgiver, veldig gud, evig fader og fredsfyrste.”

Da han trer inn i verden forlater han sin tilstand å være Gud lik for å tilberede frelse for oss.

”Han som da han var i Guds skikkelse ikke aktet det for et rov å være Gud lik, men ga av seg selv avkall på det og tok en tjeners skikkelse på seg. Og da han i sin ferd ble funnet å være et menneske, var han lydig inntil døden, ja korsets død.”

For å oppfylle kravet til å være yppersteprest måtte han tas blant mennesker og gis blant mennesker til tjeneste for Gud. Altså ingen tar av seg selv den ære å bli yppersteprest, men en må bli kalt av Gud. Likeså med Kristus.

Og dersom han skulle leve et fullkomment menneskeliv for oss i vårt sted – som brødoffer med rent mel, så kunne han ikke jukse og ta ut av Sønnens guddommelige krefter på egen hånd og i sin ferd blitt funnet å være Gud. Nei, han levde som menneskesønnen.

Djevelen fristet ham jo nettopp på dette grunnlag; ”Dersom du er Guds Sønn så si til disse stener at de skal bli til brød. Dersom du er Guds Sønn osv…

Hadde Djevelen fått fristet ham til dette ville han ikke vært det mennesket som kunne dø for oss, et rettferdig for syndere!! Og han hadde brutt forutsetningen til å være en yppersteprest tatt blant folket til å tjene i lydighet mot Gud.

Altså.” Jesus sier: ”Sønnen gjør ikke noe av seg selv, bare det han ser Faderen gjøre, det gjør Sønnen likeså.” Her ser vi at Jesu jordetjeneste bæres i kraft av den ånd som er over Ham, som kom over Ham ved dåpen, dette for å kunne ofres for oss, for å kunne innvie oss et rent menneskeliv og for å vise et fullkomment eksempel for oss at vi som mennesker kan tjene under den samme Ånd etter samme forbilde og med samme resultat.

”Jeg helliger (innvier) meg for dem for at også de skal være helliget ved sannheten.” Uten dikkedarier, men kun av nåde kan vi gå inn under hans ånd og tjene Gud på samme måte.

Alt dette brakte Jesus til veie ved lydighet som tjener. Men i hans oppstandelse heter det: ”Han som for ned til de dype steder, han er den samme som for opp over alle himler for å fylle alt!” Ved dette tilkjennegis at han igjen inntar sin tilstand som Gud lik. Amen, Halleluja! ”Se, jeg gjør alle ting nye!”

Derfor: Han er sann Gud!

Slik ser jeg Sønnen!

Til Herrens ære!

 

 

 

 

---

Stat eller Nasjon?

Folk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

• Folkeslag, en gruppe mennesker med samme kulturelle og etniske bakgrunn

 

Nasjon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Nasjon (av latin «natio»=slekt, herkomst, folkestamme), er et begrep som er flertydig. Svært grovt kan man si at «nasjonen» betegner et erkjent kulturelt fellesskap, som gjerne deler en forestilling om et felles historisk opphav, visse likhetstrekk i kultur som atskiller dem fra medlemmene av andre nasjoner, tilknytning til bestemte landskapsformer, samt i mange tilfeller deler et felles språk. Den tyske filosofen Johann Gottfried von Herder var blant de tidlige tenkerne som under den tyske Romantikken mente at nasjonen var et kulturelt-språklig fellesskap.

Staten er derimot fellesbetegnelsen på et sett av politiske og juridiske strukturer som binder innbyggerne sammen og gir dem plikter og rettigheter. Staten er formell der nasjonen er uformell. I nyere tid har begrepet nasjon også kommet til å bli mer brukt i betydningen stat eller land, det er symptomatisk for denne dreiningen at det mellomstatlige Folkeforbundet i 1946 ble videreført under navnet De forente nasjoner, en organisasjon som definerte seg som en samling av nasjoner men i realiteten var en forening av stater. I typiske multikulturelle stater som USA og Russland brukes begrepet nasjon om statenes fellesskap av innbyggere, uavhengig av den enkelte innbyggers språk eller kulturelle tilhørighet. Denne type problemstillinger gjør begrepet «nasjon» problematisk og vanskelig å definere eksakt. (Så langt Wikipedia)

Det er en reell forskjell på begrepene Stat og Nasjon, som nevnt i den klare definisjonen til Wikipedia. Det er heller ingen tvil om dette historisk. Nasjonenes tilblivelse er gammel. Her inngår en naturlig utvikling av de etniske grupper, ofte med en samhandling med en religion representert av en helgen som samlende midtpunkt og beskytter. Nasjonen rommer et helt folkeliv, språkmessig, litterært, musikalsk, religiøst, et rikt fellesskap og samfunn med høytider og feiring av felles identitèt og verdier. Ja, regelrett et felles virkelighetssyn. Alt dette reelle folkelivet kan ikke bo i den formelle rettsstat. Staten har ingen sang! Historien slår fast at nasjonen er en bolig for et folk og en kultur.

Gjennom Folkeforbundets tilblivelse ble det gjort et forsøk på å samarbeide stater imellom for å løse væpnede konflikter og unngå krig. Dette ble videreført av FN. Det sier seg selv at et samarbeid mellom stater er et formelt samarbeid på tvers av kulturer. Det vil i regelen da kunne oppfattes som at FN har «kuppet» begrepet nasjoner all den tid samarbeidet gjaldt formelle mellomstatlige anliggender.

Den utviklingen vi har sett gjennom FN er at de har gått utover sin formelle rolle som et råd for fred og for global helse og nødhjelp. I dag legger de føringer hvor de overstyrer nasjonenes anliggender for identitètsforståelse, demokratiforståelse og syn på forfatning og lovgivning. Ja, endog hvorvidt en kultur eller religion skal få være rådende på grunnlag av sitt suverene flertall. I dag er begreper som Globalisme og Multikulturalisme fremtredende og politisk riktig. Men det er jo ingen ting som heter Multikulturalisme – det finnes ingen isme som består av mange kulturer! Det som ligger under denne «multikulturalismen» er et forbud mot at èn kultur skal få være rådende. Det riktige begrepet for det forbudet er Liberalisme. Liberalismen nekter èn kultur å være rådende, på tvers av om den skulle ha 99% oppslutning. Idèen bak Liberalismen er at ingen skal ha rett. Alle skal stilles likt. – som strider mot flertallsdemokratiet. Det betyr at en nasjon med sitt mangehundreårige liv skal undertrykkes av en rettsstat – som dermed ikke blir verdinøytral men undertrykkende og totalitær.

Jeg spør: Dersom en skal være så politisk riktig at en ikke våger å bruke ordet nasjon som begrep som skal romme et folks historie, kultur, religion og folkeliv. Hvilket begrep skal en da bruke? Det er intet mindre enn et begrepstyveri som er skjedd. Dette reduserer vår kultur, vårt fellesskap og vår egen definisjonsmakt dag for dag. Hvem og hvilket skal være våre kulturbærere dersom vi frivillig gir fra oss dette begrepet og denne historien? Staten?

Det vi har vært utsatt for gjennom FN er intet mindre enn en kjempe-generalisering hvor de underliggende påstander er at religion og nasjonalisme fører til krig – banalt! Når ble norsk nasjonal kultur og tilhørighet en krigstrussel? Når ble den Evangelisk Lutherske Kirke i Norge en krigstrussel? Vi har lagt oss flate for den alltid gjeldende sykdom i store sammenhenger – spillet om makt. En global innflytelse fra FN`s korridorer som skal ene hele verden i en utopisk Liberalistisk Globalisme.

Dersom vi ikke våger å stå for begrepet nasjon – da er det min påstand at vi er feige og egentlig flykter fra vår oppgave; å bevare så vel boligen for vår kultur som dens verdier.

Store og viktige menn har flyktet fra denne oppgaven før:

Jonas 1, 8: Da sa de til ham: Si oss hvem som er skyld i at denne ulykken har rammet oss? Hva er ditt ærend, og hvor kommer du fra? Hvilket land kommer du fra, og hvilket folk tilhører du?

Jonas flyktet fra oppgaven å gå «like inn» i situasjonen i Ninive. Han unte dem faktisk ikke denne nåde i fare for å «drite seg ut». – for han visste at Gud var en nådig Gud som kom til å spare dem.

Jonas satte seg østenfor byen. Østenfor kan tolkes som at han satt i sin forutvelgelse fra før verdens grunnvoll ble lagt. Løvhytten kjenner vi. Kanskje han feiret sitt åndelige lys. Gud lot et kikajontre, et tre med oljeblader som kan være bilde på ånd og liv – pinse – vokse opp på en dag og forsvinne på en dag. Da billedlig talt det svalende og herlige pinsemøtet var over – og luftningen forsvant ønsket han seg døden. Gud spurte ham om det var med rette han følte det slik, noe som Jonas samtykket i.

Her har vi altså en Jonas, et bilde på menigheten, som feiret sin egen fortreffelige åndelighet, som han slett ikke hadde hatt arbeid med, som i møte med selveste skaperen burde innse at her var langt viktigere ting på spill enn «et herlig møte». Denne Folkefaderen han sto overfor, Gud selv, hadde hatt et rimelig langt arbeide med å skape, holde oppe og livnære disse innbyggerne av Ninive. I all sin åndelighet hadde Jonas sviktet sitt kall. Riktignok gikk han likevel etter en skikkelig dukkert. Men likevel etterpå hadde han problemer med å se sitt egentlige ærend. Jeg lar spørsmålet henge i luften: Hva er ditt ærend, og hvor kommer du fra? Hvilket land kommer du fra, og hva folk tilhører du?

Guds godhet i endetiden.

Jeg satte meg til å lese i Johannes Åpenbaring, en bok jeg ikke så ofte leser i da jeg finner den å være ganske så høyhellig og alvorlig. Den er vanskelig nok å forstå. Ikke minst er det vanskelig å tidfeste plagene det skrives om. Det kommer til syne et himmelsk apparat og en organisert rettferdighet og hellighet som er veldig omfattende. Fra Guds trone og rundt den og fra alle de myndigheter dette innebærer, fra livsvesener og eldste, går det ut krav om rettferdighet, tukt og straff, hevn og oppgjør for de handlinger som er blitt gjort på jorden. Mange spørsmål kan dukke opp i et lite menneske når dette leses: «Har menneskeheten fortjent dette? Hvordan skal endetiden bli, er det slutt på all harmoni og alt leveverdig liv? Hvem er egentlig Gud? Kan en god Gud stå bak alt dette?»

Midt oppe i alt dette mens Lammet åpnet seglene på boken om alle straffedommene, leste jeg: Joh. Åp. 6, 5 – 6.:

Da Lammet åpnet det tredje seglet, hørte jeg det tredje livsvesen si: Kom! Og jeg så – og se: En svart hest, og han som satt på den hadde en vekt i hånden. Og jeg hørte likesom en røst midt iblant de fire livsvesener, og den sa: Et mål hvete for en denar og tre mål bygg for en denar. Men oljen og vinen skal du ikke skade.

Midt oppe i straffedommene og et press som blir lagt på menneskene med tilmålt adgang til levemidler som hvete og bygg kommer det en veiledende røst – guds stemme, som sier «men oljen og vinen skal du ikke skade.» Her kommer guds sanne hjertelag til syne midt i straffedommene. Han det står skrevet om da han skapte verden: «Og Gud så at alt var såre godt». Han som sendte en frelser til verden. Han hvis navn er kjærlighet. Gud har alltid vist ansvar for sin skapning. Aldri har han sluppet den. Det står skrevet om Ham: «For det er ikke av hjertet han plager og bedrøver menneskenes barn.» Guds godhet driver oss til omvendelse. Bak straffedommer er det også alltid et håp om at menneskene skal omvende seg. Vi ser en Gud som alltid og fortsatt strekker seg veldig langt for ikke å utslette oss. Han legger bånd på seg – Han som vil liv og barmhjertighet. Oljen og vinen representerer liv, trøst og glede. Midt oppe i alle straffedommer finnes et guds direktiv om at Ånden og livet skal være tilgjengelig. En adgang til guds godhet og nåde.

Vi har et valg i endetiden – å velge Guds godhet! Guds ord sier: «Dersom dere holder dere nær til ham skal han holde seg nær til dere.» Så la oss søke det gode og guds rettferdighet først, så skal vi også midt i endetidens plager ha en verner og trøster med oss.

En lys framtid

Etter krigens mørke fikk Europa og Vesten en optimistisk tro på framtiden. Vi har sett en rivende utvikling, teknologisk og kulturelt. Vi ble fylt av en framtidsvisjon hvor vi var sikre på at all utvikling var til det bedre. Barn og unge har fått oppleve tiårene med vekslende moter og musikalske trender. Dette har vært en trygg oppvekst under vestlig enhetlig kultur som syntes å ville vokse inn i himmelen.

Selvfølgelig ønsker vi at våre barn og barnebarn skal få vokse opp med den samme trygghet og det samme optimistisk og lyse syn på framtiden. Et betimelig spørsmål er hvilke mørke skyer som truer denne optimistiske framtiden. Mange av oss er nokså sikre på hvilke skyer dette er. I et verdikonservativt lys definerer vi normoppløsningen, Islamiseringen, den overnasjonale og den multikulturelle trusselen. Vi ser klart hvordan det enhetlige samfunn oppløses og hvordan en felles kultur med felles sosial identifisering også fragmenteres.

I selvransakelsens navn ser jeg en fare i å være for sikker i vår stempling av denne mørke framtiden og vår avmaling av den i et apokalyptisk lys. La oss spør: Hvem er det som forfekter et apokalyptisk syn; og: Er vi så sikre på at de forstår dette rett, eller om de forvalter dette synet rett?

Islamistene synes å ville framskynde sivilisasjonens endelikt slik at deres store mann kan komme. I like måte mange kristne som ser alle tegn på at en snarlig dommedag er like for døren. La meg spørre: Er dette et syn vi ønsker at våre barn og unge skal leve med – å leve under den mørke skyen av apokalypsen? La oss ransake oss selv: Har vi et lyst og optimistisk syn på framtiden? Vår Gud sier i sitt ord:

«Jeg vet hva tanker jeg tenker om dere, fredstanker og ikke tanker til ulykke men til å gi dere framtid og håp»

Skal vi være aktører i dagens samfunnsmessige og politiske landskap, så må vi inneha både en samfunnskritisk holdning og et lyst og optimistisk syn på framtiden. For, dersom vi ikke har et lyst syn på framtiden, med forventning og tro, da har vi ikke noe å «henge hatten på» i forhold til å tilby barn og unge et leveverdig liv.

Vår mester svarte tordensønnene, som spurte ham om de skulle byde ild falle ned fra himmelen og fortære Samaritanene som ikke ønsket mesteren velkommen, at han ikke var kommet for å ødelegge menneskeliv men å frelse. Så lenge Gud Fader holder denne verden i gang er det Den Høyestes vilje å la det regne så vel over gode som over onde. Det er hans vilje at vi skal leve så nære et himmelrike som det er mulig å bevirke. Vi minnes Fadervår: Komme ditt rike, skje din vilje som i himmelen så også på jorden.

Det er ikke vår oppgave å gi oss fatalismen i vold. «Det som skjer det skjer, jeg kan ikke gjøre noe mer». La oss anvende vår tro og vår kunnskap til å være lys og salt i verden. La oss forsøke å fatte et sinn fullt av framtid og håp. I denne formidlingen – i denne balansen mellom å være lys og salt – der er det vi må stå.

Brynjulv Koll-Hansen
1.04.2017

«Venstrereduksjonisme»

I 2012 stemte Stortinget igjennom partienes kirkeforlik av 2008. Grunnlaget for dette Kirkeforliket var innstillingen fra Gjønnesutvalget, Stat-kirke-utvalget. Utvalget ble oppnevnt ved kongelig resolusjon 14. mars 2003 som følge av at Stortinget i 2002 ba om at et slikt utvalg skulle nedsettes. Utvalgets første-oppgave var å vurdere statskirkeordningen i sin helhet og de paragrafer i grunnloven som berørte denne historiske tradisjon og ordning.

Selve Kirkeforliket oppløste statskirkeordningen og førte til et løsere forhold mellom Stat og Kirke. Målet for kirken selv var en demokratisk folkekirke som selv skulle utnevne sine biskoper og i en større grad ta ansvar for økonomisk styring. Staten selv var påvirket av andre pressgrupper som hver for seg hadde interesser av at staten og nasjonen Norge ikke skulle være normstyrt av Den Evangelisk Lutherske Religion. Det kan nevnes SV som var i helhet for et skille mellom stat og kirke, Human Etisk Forbund som hadde mål om det samme, Islamsk Råd som hadde interesser av at deres religion skulle likestilles med vår, menneskerettighetsforkjempere som ønsket med FN at den gamle bekjennelsesparagrafen, § 2, i grunnloven vår skulle endres, slik at Humanismen mer skulle råde. Representanter for de fleste av disse fraksjoner var med i utvalget. Et moderne hovedargument fra de forskjellige grupper var en utvidet forståelse av trosfrihet og likebehandling av livssynssamfunn, oppmerksomhetsmessig og statlig økonomisk støtte av disse.

De fleste av de paragrafene i grunnloven som omhandlet Statskirken ble endret. Som følge av dette regnes ikke lenger Norge som en konfesjonsstat – en stat som bekjenner seg til kristendommen og regnes som en kristen nasjon. Staten er nå fri fra kristent læremessig ansvar. Dette Kirkeforliket ble et kompromiss mellom Kirkens behov av demokrati på den ene siden og de forskjellige fraksjoners nytte av at staten ble verdinøytral med den utvidede likebehandling av trossamfunn på den andre siden. Motstandere av kristendom og norsk kultur vant en seier. Likeså konkurrerende ideologier til kristendommen.

Den store taperen gjennom dette var det historisk kristne norske folk. Vi mistet retten til å kalle oss en kristen nasjon, en kristen stat, selv om våre forfedre har kjempet seg gjennom århundrene for denne retten. Nasjonalstaten, folkets eiendomsrett til ideologi og definisjon av våre verdier gjennom vår konstitusjon ble frastjålet oss gjennom denne hestehandelen. Føringer for et helt annet syn på stat og demokrati tok over. 80% døpte mennesker i Norge fikk ikke veie tungt igjennom dette men fikk sin nasjon avkristnet ved et pennestrøk.

Dersom vi løfter Kirkeforliket fram i lyset av de strømninger vi har i Norge, Europa og i Vesten i dag, vil vi klarere se hvilke krefter som har påvirket beslutninger i kirke og stat i Norge gjennom de siste 20 år. Begrep som Globalisme, Overnasjonalitet, Flerkulturalitet, Verdirelativisme og Liberalisme, Islamisme, Likestilling og Diskriminering. Når i tillegg påvirkningene fra disse har gitt oss Brexit og Trump`s republikanske seier i USA forstår vi at det hele har munnet ut i et prekært behov for proteksjonisme. Et behov for å beskytte samfunnene våre for ytterligere oppløsning av vårt historisk religiøse og kulturelle fellesskap, samt å forsvare oss overfor terror og Islamsk og overnasjonal imperialisme. Disse krefter har ført til en akutt krise i Europa.

Ruduksjonisme

Vi har stått overfor en lenge fordekt Reduksjonisme. Den snek seg inn i kirke og stat ved hjelp av vakre ord om likhet og brorskap, likestilling og sameksistens. Men nå er dyret blitt synliggjort. Vi ser hva det resulterte i, hva det reduserte:

Reduksjon av nasjonal selvbestemmelse i konfesjon og grunnlov. Reduksjon av nasjonalstaten. Reduksjon av flertallsdemokratiet. Reduksjon av grensekontroll. Reduksjon av eiendomsrett til land, kultur og historie. Reduksjon av kristendom. Reduksjon av konfesjonsstaten. Reduksjon av reservasjonsrett. Reduksjon av synet på ekteskapet. Reduksjon av synet på mann og kvinne. Reduksjon av ytringsfrihet. Reduksjon av trygghet. Reduksjon av moral. Reduksjon av framtid og håp.

Og mange reduseringer er ikke nevnt.

Det er tiden til å ta et oppgjør med den Reduksjonisme som spesielt har sitt sete på venstresiden i norsk politikk. Det er de som mest forfekter en ideologisk demokratiforståelse som strider mot flertallet i vårt eget land og vårt historisk kulturelle fundament. Deres politikk og dens snillisme er en farlig og åpen dør til fortsatt og tiltagende Reduksjonisme. Stopp Reduksjonismen før det er for sent. Vi har kommet alt for langt og på overtid overfor disse selvutslettende krefter.

Det blir en kamp mellom høyresiden og venstresiden. Polariseringen har aldri vært større. Når venstresiden roper høyt «høyrepopulisme» skal vi med klare ordelag møte dem med sannhetene om deres «Venstrereduksjonisme».

Høst

I lignelsen i Matteus 13 leser vi om åkeren med det gode korn som menneskesønnen sådde og ugresset som den onde har sådd. Dette representerer rikets barn og den ondes barn.

Englene kom tilbake til Gud og spurte om de skulle rykke opp ugresset, men Gud sa nei. Grunnen var at englene da kunne komme til å skade rikets barn. Guds strategi ble derfor å la dem vokse sammen til høsten. Da skulle han sende englene ut for å skille dem.

Jesu sier at høsten er verdens ende. All den tid at høsten er en sesong, må vi forstå dette slik at det blir en tid for adskillelse og innhøsting. En innsamling til Guds lade.

Også andre steder i Bibelen antyder hvordan Gud handler ved høsten. Treskeplassen er brukt som et bilde på et domssted. Der ble kornet tresket. Det som skjer under treskingen, som i seg selv er ganske voldelig overfor kornet, er at kornet blir slått og ristet slik at det tunge og gode korn faller ned mens det dårlige og lette og agnene flyr bort med vinden. Med dette er treskeplassen og det som skjer der en dom, en adskillelse mellom de onde og de gode eller mellom det onde og det gode.

Jesu sier i forklaringen til denne lignelsen at de onde representerer og kjennes på at de er lovløse. Han sier: Matt. 13,41: «Menneskesønnen skal sende ut sine engler, og de skal sanke ut av hans rike alt som volder anstøt, og de som lever i lovløshet.» Ordet på gresk for lovløshet er a-nomia. Det er flere ord som betegner synd i Bibelen, alt fra å feile målet og forseelser til alvorligere former som overtredelse og lovløshet. Studiebibelen sier at den siste betegnelsen – lovløshet – anomia, er den verste form for synd i Bibelen. For så lenge som overtredelse betegner et lovbrudd, en overtredelse som er gjort med viten og vilje, så er a-nomia en opphevelse av loven. De som driver med a-nomia lever som om loven ikke eksisterer. De har for sin og andre sin del opphevet den og gjort den ikke gjeldende.

Et moderne ord for lovløshet er NORMLØSHET. Det er dette vi ser i den vestlige verden i dag, hvor det liberale har hatt konsensus og underkuet norm og guds lov. Som det også står i Bibelen at lovløsheten «får overhånd».

Tilbake til høsten. Vi har lenge levd i en utvikling hvor Humanismen, som er en klokkertro på «det gode i mennesket» i sammen med Globalismen og menneskerettigheter har forsøkt å forene verden i en helhet. Imidlertid har nå den vestlige verden sett at åpenheten og normløsheten har undergravd våre verdier og vårt vern og åpnet for fiendtlige krefter som slettes ikke har som mål en forent verden. Vi ser derfor nå at en proteksjonisme har oppstått. Den har lenge blitt ytret i sosiale medier og i forskjellige interesseorganisasjoner og i konservative partier. I 2016 tok dette internasjonal form ved Brexit og presidentvalget i USA. Det vi ser er at en sterk polarisering har oppstått mellom de liberale/globale krefter opp mot konservative, kristne og nasjonale verdier. Retorikken med beskyldninger disse blokker imellom tiltar veldig og tilspisser seg.

For de kristne og konservative krefter ligger det en mulighet i dette. En retenking over den utvikling vi lenge har sett foregår nå i hele vesten. Partier har adoptert proteksjonismen og kjemper nå for sterkere grensekontroll og fornyet vilje til bevarelse av Vestlige grunnverdier.

Det er som dette er en oppstart på en høsttid sendt av Gud hvor han dømmer verdier, mennesker og nasjoner. En ny mulighet til å omvende oss til Jesus Kristus og til å reetablere den kristne grunnvoll iblant oss. Men det betyr mye smerte og mye bråk, i hvert fall til å begynne med. Vi skal være meget glade for at dette bråket kommer nå, sent men dog tidlig. Hadde vi ventet enda lengre kunne dette endt i et enda større bråk da mengden av normløshet og normløse elementer hadde infiltrert samfunnet enda mer. Da kunne det i enda større grad vært fare for borgerkrig. Nå slipper vi kanskje unna med heftige demonstrasjoner.

Det vi kan vente oss utav dette vil være sterke skiller mellom liberale og konservative krefter i samfunnet, imellom liberale kristne og konservative kristne, mellom den muslimske verden og den kristne. Vi vil også se at det globale fellesskap vil endres. Handelssamarbeid vil forandres. Forsvarsallianser vil forandres. Mange nasjoner vi igjen styrke sin nasjonalstat og sin selvråderett og suverenitet. Det vi vinner er vår frihet. Bekostningen vil nok også være væpnede konflikter.

Sett ut i fra et kristent synspunkt vil dette være med på å vinne tid for et kristent vesten, til å forkynne evangeliet og «samle seg om sin kristne og kulturelle arv».

Brynjulv Koll-Hansen 16. februar 2017.