Den store løgnen

Brynjulv Koll-Hansen

I vårt sosialdemokrati drives det med samfunnsregulering. Det handler om tilpasning overfor både annerledes tenkende og annerledes praktiserende. Minoriteter er blitt uforholdsmessig hørt. Det kristne folket i Norge har måttet avgi plass og rom for et romsligere bedømmingssystem. Gamle Moses med de ti bud har måttet vike plassen for verdirelativismen. Humanismen er opplest og vedtatt, men den er ingen gitt størrelse. Den flyter i sammen med menneskenes drifter. Den er egentlig ikke en læremessig grunnvoll til tukt og bevarelse for den enkelte, heller snarere er den en tillatelse til unnlatelse. Dens evangelium gjelder heller individets ukrenkelig rett til ikke å bli dømt av andre.

Det vi egentlig ser er at det blir gitt lover som fristiller og likestiller, men som samtidig nekter enhver rett til å klage på utviklingen. Nettopp der ligger det nye store bud som har avløst Moses: «Du skal ikke moralisere». Dette er et bud som retter seg mot enkeltindividet og gir det frihet til å leve som det lyster.

Når det gjelder Statens lover, som omhandler individets rett til å unngå å dømmes, likestilling, likerett, diskriminering eller moms og skatt, så er det orden i sysakene. Staten virker streng og normfast – men moralsk er den det ikke!

Våre historiske og grunnleggende menneskelige normer er oppløst i form av abortloven og ekteskapsloven. For ikke å snakke om det store tyveriet fra det kristne norske folk, forandringen av § 2 i grunnloven, som fjernet statsreligionen og dermed fratok Det Norske Folk sin arv – det kristne samfunnsrommet.

Sosialdemokratiet med sin verdirelativisme mener at det innehar grunnvoll og kapasitet til å håndtere alle fraksjoner som måtte komme. Ja, det fremstår med veldig stor selvsikkerhet. Politikerne står fram og taler med myndighet. Samtidig har de klart å binde Folkekirken til Liberalismen og det moralske enkeltmenneske med frykt for dom og represalier.

Det finnes egentlig ikke lenger en opplest og vedtatt og allmenngitt gyldig verdigrunn til bevarelse av enkeltindividet. Hva da med framtiden? Likeså lite som staten tar ansvar for den enkeltes etiske utvikling, likeså lite tar den et reelt ansvar for framtiden. Den oppvoksende generasjon er prisgitt normoppløsning og verdirelativisme. Ingen vet hvor det ender! Å bytte bort Kristendommen mot Humanismen var ikke så lurt likevel.

Så, den store løgnen ligger i at sosialdemokratiet later som at det er en moralsk størrelse og en sikker grunnvoll – og det beste alternativ! Men det er det ikke. De ti buds etiske og moralske verdier er fortsatt menneskets grunnvoll.

Tilbake til Moses! Vi er ledet inn i et Kulturelt Anarki, et Religiøst Anarki og et Moralsk Anarki. Det kristne Norske Folk med sin store majoritet er ført ut i resignasjon og fatalisme. Vi lever i en tid med gamle sivilisasjoners fall. Se på den feilslåtte Arabiske Våren og et Europa som rystes i sine grunnvoller. Hva er egentlig galt? Jo, i den Bibelske arv leser vi om at Loven ble lagt til for at hver munn skulle lukkes og en hel verden stå skyldig for Gud. I det lå det en sterk føring for moralsk bevarelse og et behov for nåde. Dette er byttet ut med det motsatte: Nå er det Loven som må lukke sin munn.

Anomi (Normoppløsning)

Brynjulv Koll-Hansen

Det Norske samfunn og det Norske folk er på mange måter ganske unikt. Sosiologiske undersøkelser viser dette. I følge European Social Survey 2005, basert på 40.000 intervjuer i 20 land, var det ingen som slo det Norske utvalget når hele 60% her ga uttrykk for en generell tillit til ærligheten blant offentlige tjenestemenn. Korrupsjon er hos oss ikke bare en skandale, det er et unntak. Studier fra 80-tallet forteller også at 84% av nordmennene viste stor tillit til vårt rettsvesen, 80% til vårt utdanningsvesen, 73% var stolt over å være norsk, 82% ville om nødvendig sloss for landet og 70% trodde på Gud. Vi har også mer enn vanlig stor tillit til internasjonale organisasjoner knyttet til FN. 78,2% av nordmenn sa de stolte på FN mot 44,4% som var-det Europeisk gjennomsnitt. (2005).

Hvor kommer denne store tilliten fra? Norge har også utmerket seg på en annen måte. I det 20. århundres historie har samfunnsutviklingen i Norge vist at Norge har hatt en større nasjonal likevekt opp i mot de frigjørende, liberaliserende og moderne demokratiske strømninger enn andre europeiske land. Det ser ut til at den norske solidariteten som er oppbygget på en enhetlig protestantisme, pietisme og nasjonalfølelse har hatt et sterkt lim, som har holdt ut gjennom store forandringer verdimessig. Hvor langt kan denne tillitens strikk tøyes. Viser vår store tillit til dumhet og enfoldighet eller er vi så normløse at vi er altetende og likegyldige? Er vi et sovende folk? Er vi så godt vant og har så stor tillit at vi nødig våkner? Det ser ut til at vi har en klippetro på at ingenting kan ødelegge vårt fellesskap og vår identitèt og på at alt ordner seg uansett. Spørsmålet er om det kan ha gått for langt når vi endelig våkner. Mon ikke en så stor tillit også kan være en svakhet som kan utnyttes av de som vil omdefinere hva som skal være limet i samfunnet?

I følge Emile Durkheim, en av den moderne sosiologi`s grunnleggere, er Religionen i samfunnet, han nevner da religionene Katolisisme, Protestantisme og Jødedom, suveren når det gjelder integrasjon av individet. En samlet helhet av religion, tradisjon og normer beskyttet individet mot selvmord (Emile Durkheim, boken Selvmordet).

Anomi
Når individet, ifølge Durkheim, blir tvunget til å forlate troen og dens normer, og selv må søke svar, følger det til desintegrasjon og selvmordsraten øker. Det er beskyttelse i religionen og dens normer. Den gir fellesskap og tillit og integrasjon. Tilhørighet og identitèt. Anomi betyr normløshet og lovløshet. Den utviklingen vi har i Norge nå hvor den frigjørende liberalismen tar mål av seg å trekke med seg alle minoriteter i likhetsforståelse og aksept ligger det en fare og lurer. Forflatningen i verdisettet blir en anomi som i stedet for å skape integrasjon skaper desintegrasjon. Det fører til likegyldighet og resignasjon.

Når humanismen og sosialdemokratiet med sin liberalisme i for stor grad overtar for religionen og den nasjonale identitèt og vil være enerådende som definisjonsmakt, da forskyves det gode gamle nasjonale og kristne norske Vi ut i kulden og blir til et uglesett De. (Les boka Etter Utøya av Bernt Torvild Oftestad, om det nye norske Vi og det nye norske De – anbefales på det varmeste. Professor emeritus i europeisk Kulturhistorie ved Det Norske teologiske Menighetsfakultet) Kristne blir mørkemenn. Folk med tradisjoner og nasjonalfølelse blir nasjonalister. Konservative blir fundamentalister. Da har det gått for langt. Jeg mener det er grunnlag for å tro at det norske folk egentlig ikke befinner seg her.

Demokratiet
Hvem definerer demokratiet? Vi har en forståelse av at det grunnleggende med demokratiet er Folkestyret, altså et demokratisk flertallsstyre hvor det er ytringsfrihet. Flertallets rett. Men er det moderne demokratiet allerede låst, med fortrinn foran flertall, til en ideologi med en liberalistisk verdinorm med grunnlag i menneskerettighetene? Hva da med religionen? Dersom demokratiet ikke kan bygge på religionens verdier, da er samfunnet slik jeg tolker Durkheim på mange måter prisgitt anomien. Med den altfor store tilliten nordmenn har til FN er vi blitt FN`s modellstat på Humanismens grunnlag. FN`s menneskerettskommisjon påklaget overfor Norge den tidligere §2 i Den Norske Grunnlov hvor Den Norske Stat bekjente seg til Den Evangelisk Lutherske Religion. Nå er den endret. (2012). Er dette en ønsket utvikling av det tradisjonsrike, religiøse og normsterke norske folk?

Hvem har definisjonsmakten i Norge i dag? Sigurd Skirbekk, professor emeritus i sosiologi ved Universitetet i Oslo, antyder i sin bok Nasjonalstaten Velferdsstatens grunnlag, at en maktens trekant kan være et samspill mellom humanistisk-samfunnsvitenskapelige forskningsmiljøer, politiserte pressgrupper (Human Etisk Forbund m.fl.) og visse mediemiljøer. Disse har inntatt det offentlige rom. Representerer de det store norske flertall? Det er et betimelig og spennende spørsmål! I vår store tillit, og i vår trygghet, har vi sovet i timen som et kristent folk, som ikke har sett nødvendigheten av å tilegne oss begreper for å imøtegå retorikken til liberalistene og Humanetikerne. Nå har våre konkurrenter vunnet fram og ligger et hestehode foran oss. Nå må vi identifisere grunnvollen vår, tradisjonen vår og folkets gode følelser for sin identitèt, kristen og nasjonal. Vi må også definere hva som er vår maktens trekant. Vi må nå være motkultur. Haugianismen var den egentlig første motkultur i Norge. Vi kan ha en fordel. Det er grunn til å tro at store deler av det norske folk egentlig er på vår side.

La oss ta tilbake samfunnsrommet! Sigurd Skirbekk sier i sin bok om Nasjonalstaten: «I det norske kulturbildet er det vanskelig å finne noen sterk intellektuell kulturkonservativisme som har kunnet balansere en liberalradikalisme som har tolket de viktigste forandringer i vår tid i et skjema for frigjøring. Det har vært lite forskningsbasert forsvar for familie og fedreland. Spørsmål om nasjonalstatens funksjon er blitt redusert til spørsmål om identitetsvalg, i den grad hele spørsmålet ikke har fått antinasjonale svar.» Så her har vi en jobb å gjøre. Både i å samle folket og å legitimere overfor dem vår gamle grunnvoll. Vi må sette disse spørsmål på den politiske agenda, slik at politiske partier tar det med i sine program og gjør det mulig for folket å bruke sin stemme.

Brynjulv Koll-Hansen

Grenser

Brynjulv Koll-Hansen

Publisert 17.01.16.

Norge er på mange måter under sterkt press. Vi kan snakke om et ytre og et indre press. Det ytre presset kommer fra Islam som skaper frykt ved terror og trusler overfor kritikk mot deres religion. Dette blir verre dess flere Islamister som kommer til landet. Det indre presset kommer fra liberale strømninger i vårt eget folk som tviholder på en sekulær konsensus hvor konservative normer og tradisjonelle forståelser av vår kristne og nasjonale identitèt ikke tillates. I dag skal landegrenser og skiller mellom religioner viskes ut. En snakker om flerkulturalitèt og globalisering. På samme tid skal det gis grenseløse friheter for alternative samlivsformer.

Jeg mener det hersker tvil og forvirring blant konservative og kristne mennesker i landet, hvorvidt det er for sent eller om det er tillatt å sette grenser for denne utviklingen. Skal Islam erstatte kristendommen? Skal menneskerettighetene erstatte Guds bud? Skal Humanismen erstatte kristendommen? Skal aksept erstatte omvendelse? Skal flerkulturalitèt erstatte den kristne nasjonen? Skal globalisering erstatte nasjonalstaten?

Midt oppe i dette kan det være på sin plass å se nærmere på hva vår Bibelske og tradisjonelle grunnvoll sier om det legitime ved å markere våre grenser, både landegrenser og etiske grenser. Er det tillatt å politisk hevde den kristne nasjonens rettmessighet? Er det tillatt å politisk kreve at kristendommen fortsatt skal være nasjonens grunnvoll og dens etiske retningslinjer grunnlag for lovgivning? Har Gud noe med staten å gjøre?

«Han lot alle folkeslag av ett blod bo over hele jorderike, og han satte faste tider for dem og bestemte grensene mellom deres bosteder. Dette gjorde han for at de skulle søke Gud, om de kunne føle ham og finne ham – enda han ikke er langt borte fra en eneste av oss.» Ap.gj. 17,26.

Her har vi et skriftens grunnlag for at det er Gud selv som har satt grenser mellom folk og nasjoner.

Hva består så disse grensene av, som Gud har satt? Og hva tilkjennegir så dette?

Grensene er jo ikke i prinsippet satt som en kinesisk mur, altså en fysisk hindring. Ikke desto mindre er det en grense i ordets rette forstand. «Her går grensen!»

En landegrense markerer en grense for hvor en nasjon eller et folk har sitt område. For å være godkjent som en nasjon i Internasjonal målestokk, må en være et folk eller en nasjon med egen forfatning, språk, kultur, felles historie i tilblivelsen av en nasjon og veldig ofte en egen offentlig religion legitimert av sin egen helgen. I Norge er Olav Den Hellige denne helgenen: Rex perpetus Norvegie. Hver nasjon har med dette sitt eget område med sin egen integritèt. Ved grensen er da dette folket «skjermet» fra inntrenging og innblanding og direkte påvirkning av deres daglige liv, i politikk, religion, kultur og slektens gang. Det dette folket utvikler av fellesskap, kultur og goder det eier de. Integrert i dette samfunnet kan også da de gode skikker, normer og en god religion føres videre til neste slekt, og også misjonærer kan sendes ut der ifra. Denne nasjonen, innenfor sine egne grenser, er også dermed av Gud gitt en styresmakt med sverdet i hånd. Styresmakten håndhever lover og straffer etter dem. Alt dette faller inn under hva gud har gitt i og med at han bestemte grensene. Grensen er nettopp disse ting som er nevnt. Her slutter Norges land med sin forfatning, kultur, historie, politikk, styresmakt – og her starter Sverige med sin. Ergo, som det står i Bibelen. Styresmakten er innsatt av Gud og er en Herrens tjener. Vi får beskjed om å underordne oss all menneskelig ordning og å elske kongen. Ergo Gud ga grensene – de var villet av ham etter alt det vi har nevnt ovenfor. De er gitt oss til beskyttelse og for å beskytte.

Gud er nasjonenes Far

Oppdraget Gud ga menneskene var: «Vær fruktbare og bli mange, fyll Jorden og legge den under dere.» Etter vannflommen gir Gud menneskene på ny denne oppgaven med å fylle jorden. Men menneskene var ulydige overfor denne oppgaven. De sa: «Kom la oss bygge oss en by og et tårn som når opp til himmelen. La oss gjøre oss et navn, ellers blir vi spredt over hele Jorden.» Men Gud forvirret deres tungemål så de likevel ble spredt over hele jorden – han ga dem hvert sitt språk. Så ergo: Gud har selv skapt folkeslagene med deres tungemål, han har villet grenser mellom dem og han har gitt dem styresmakt og sverd. Han er folkenes far.

Gud hadde en plan med dette. Det var slik han ønsket vi skulle leve og innenfor våre egne grenser søke ham. Abraham fikk et kall av Gud: «Gå ut fra ditt folk og ditt land og din fars hus og gå til det landet som jeg vil vise deg.» Videre fikk han også høre fra Gud: «I din ætt skal alle jordens folkeslag velsignes.» Så det var Guds plan med jødefolket. De skulle ikke bare ha denne velsignelsen for seg selv. Planen var helt fra begynnelsen at den skulle ut til alle hedningefolk. Gud brukte jødefolket for å tilrettelegge for sin frelse. Helt fram til misjonsbefalingen lød: «Gå ut i all verden og gjør alle folkeslag til disipler i det dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.» På denne måten fikk hedningene del i Israels løfter og pakter ved evangeliet. «Det som ikke var et folk skulle kalles et folk». På denne grunnvollen kan vi kalle en nasjon kristen, som er døpt og som bekjenner seg til Kristus. Norge har hatt tusen år med kristendom. Vi har vært en kristen nasjon med et kirkeår med høytider og helger. Vi har feiret livet og sannheten sammen som et folk og en nasjon: «Lat folket som brødre saman bu som kristne det kan seg søma». Vi har levd med Faderen og forståelsen av at det var han som gav oss landet: «Fagert er landet du oss gav, Herre vår Gud og vår Fader.»

Tilbake til Abraham. Han fikk høre. «Dra ut i fra ditt land». Dette ordet har på mange måter vært idealisert og romantisert i 100 år i Norge. Vi har hatt kristne bevegelser som på ny «har gått ut i fra sitt folk og sitt land». En avstandstagen til statsreligion og barnedåp og «verden» har ført til en fremmedgjøring av vår landsens religion, den Lutherske, og en fremmedgjøring av å delta i politikk. Dermed har en stor del av det kristne folk i Norge egentlig motarbeidet den kristne nasjonen og dermed også forfatningen. For kirkens lære var jo vranglære.

Det vi synes å ha glemt i dette, er at etter Abraham ble kalt ut for å grunnlegge en gudstradisjon, så gikk det kun to generasjoner til Jakob fikk et nytt kall av Gud: «Vend tilbake til ditt land, din slekt og til din fars hus og jeg skal være med deg.» Her blir Jakob kalt tilbake til en ETABLERT GUDSTRADISJON. I dette ligger det en stor forskjell. Store deler av kristenfolket vårt har blitt fremmedgjort for forståelsen av vår kristne nasjon og den pakt vi har hatt med Gud fordi vi har GÅTT FOR LANGT UT, og har blitt fremmedgjort for at nasjonen Norge er skapt og villet av Gud med kultur, religion, grunnlov, styresmakt og med hud og hår. Vi er kalt ut til en vandring i fellesskap der vi er en nasjon under Gud. På samme måte som Israel.

Husk, at selv om Israel, som vårt forbilde, var døpt til Moses i skyen og havet, hadde ikke gud behag i de fleste av dem og deres kropper falt i ørkenen. Men likevel sier skriften at de var alle under skyen og de drakk alle av den åndelige klippe som fulgte dem, og det var Kristus. På den måten ser vi at et «kristent land» med døpte mennesker, selv om de fleste ikke er frelst, likevel har Gud med seg, og som trofast står ved sin pakt med nasjonen, akkurat som med Israel.

«Fader vær alltid Noregs los, ratt til dei seinaste ætter.» De som sier at kristendom og politikk ikke hører sammen har glemt denne dimensjonen. Selvforståelse, identitèt, grunnlov, kirke og verdier, alt er basert på den kristne grunnvoll.

Kom tilbake igjen

De gamle Europeiske stater har oppstått og er utviklet gjennom forståelsen av å være en enhet, en folkegruppe, Ethnos, med samme språk, etnisitèt, kultur og religion. Etter det har de hatt sine naturlige grenser. Men etter den Franske revolusjon, hvor de fattige, arbeidere og bønder, gjorde opprør mot aristokratiet og tradisjonelle autoriteter fra kirke og monarki med slagordet «Frihet, likhet og brorskap», har en ny motvekt mot det nasjonen og religionen står for kommet inn. Her ble grunnlaget for menneskerettighetene lagt. Demos er denne motvekt kalt, et annet navn for folk. Mens ethnos er en folkeforståelse hvor landet er «normstyrt», det vil si ut i fra religiøse og nasjonale oppfatninger, så er demos «regelstyrt» i prinsippet. Det siste blir å forholde seg til statens regelverk med strenge straffer, men som gir stor frihet til individet, altså humanismen med sitt ukrenkelige menneskesyn hvor det ikke skal legges andre begrensninger på mennesket enn at det ikke hindrer andre i deres frihet. I Norge, hvor i selve den moderne nasjonsskapingen bøndene og distriktene med sin tradisjon var aktivt med, har det vært en fin likevekt mellom Ethnos og Demos. Selv om utviklingen har pågått hvor mindre grupper av samfunnet har fått sin frihet, har likevel det nasjonale og selvforståelsen med sine normer overlevd i Norge lenge. Men det er nå i den senere tid at det ikke lenger er likevekt mellom disse. Vi ser nå at religionen, det nasjonale og nedarvede normer har måttet vike plassen for den store frigjøringen. Konservative kristne er nå mørkemenn. Folk med nasjonale følelser er nasjonalister. Folk som er for begrenset innvandring kalles rasister.

Anomia, normoppløsning/lovløshet, er ordet Emile Durkheim, en av grunnleggerne av den moderne tids sosiologi, bruker for å forklare hva som skjer når mennesket forlater religionen og den nasjonale identitèt for å forsøke å selv finne svarene. Det leder til økt selvmord i befolkningen. I sin bok Selvmordet viser han til at ingenting er så effektivt for å holde folk sammen som nettopp religionen. Han taler da om Katolisisme, Protestantisme og Jødedom. Veien tilbake fra en situasjon som etter hvert begynner å ligne på Fundamental Liberalisme er å berge ytringsfriheten for det den er verdt. Den må vi benytte for å overbevise og samle det Norske folk igjen under sin religion. Det må igjen bli lov å være kulturelt Norsk. Vårt gamle fundament, det religiøse og nasjonale, må opp til det står i likevekt til det moderne og sekulære. De vil ha det til at vi er et flerkulturelt samfunn. Det finnes ingen flerkulturelle mennesker. Enten så har de en kultur eller så har de det ikke. Flerkulturelt blir et samfunn for alle hvor egentlig ingens normer er lagt til grunn. Altså et flytende og etisk normløst samfunn.

Det er en kamp om definisjonsmakten i Norge i dag. Vi skulle være mange nok, som er lei av denne utviklingen vi har sett, til å løfte grunnvollen vår igjen. Når vi ser at Europa faller og også vårt eget kjære fedreland er det tiden til å våge å sloss for alt hva vi har kjært.

Brynjulv Koll-Hansen 17.01.16.