Fra mars 2016.

Paradigmeskifte

Europa og Norge står nå overfor store utfordringer. Umiddelbare politiske spørsmål som krever svar handler om flyktningestrøm og mottaksapparat, integrasjon og økonomi. I tillegg krever terroranslag I Europa mobilisering for sikkerhet og overvåking. Funksjonen av Eu, Eøs og Schengen er også under lupen fordi grensene er under press. Alt dette krever på kort sikt raske løsninger og legger også stort press på stater og deres befolkning. Men all immigrasjonen med stor tyngde av muslimsk innvandring stiller også store spørsmål omkring demokratiets framtid i Europa. Dette gjelder demokratiets ytringsfrihet, men går også dypere ned til de ideologiske grunnkrefter for de Europeiske demokratier. Vi kan snakke om en ideologisk krise som krever en ny ideologisk reetablering.

Det moderne demokratiet som er sprunget ut av Den Franske Revolusjon med Frihet, Likhet og Brorskap og som regnes som grunnlaget for menneskerettighetene, er det vidåpne demokratiet som under globalisering og flerkulturalitet inviterer inn alle forskjelligheter med tillit til at alle vil respektere denne felles frihetens ånd. Likhet, aksept, toleranse og religionsfrihet har lenge vært hellige prinsipper.

Liberalismen og den sekulære humanismen har mer og mer tatt over etter det grunnlag som var felles for de fleste Europeiske statsdannelser, kristendommen. Selv om kristendommen har representert flertallet i befolkningen, har dens normer likevel blitt ofret på det moderne Demos alter. Ethnos som har rommet folkesjelen og som har båret den nasjonale identitet og samhold med seg har blitt skjøvet i bakgrunnen. Liberalismens ukrenkelige frihetsprinsipper har hatt fortrinn foran flertall. Det vernet om verdiene og samholdet som kristendommen representerte i konfesjon og konstitusjon er blitt tatt bort med den følge at parlamentene og de politiske partiene nå er så åpne at de står uten vern mot det som i likhet med den Trojanske hest kan snu til å bli en direkte totalitær motarbeidelse av demokratiets frihetsprinsipp.

Paradigmeskifte
Selve normløsheten i det moderne og sekulære demokratiet gjør to ting: Det demoraliserer og nøytraliserer den del av befolkningen som er bærerne av den historisk kulturelle etikken, samtidig som den åpner for destruktive krefter. Våre gamle læremestere som blant annet Emile Durkheim og Max Weber priser protestantismen som det mest suverene for integrasjon og dens puritanisme som grunnlag for velferdsstaten. De opprinnelige og historiske størrelser som kristendommen og nasjonalstaten må igjen hentes opp til de balanserer det moderne demokratiet med dets friheter.

Det framtvinges nå en større strenghet for bevarelse av demokratiet. Valget vil nå være mellom en tidlig eller en sen strenghet. De to krefter, den forsmådde etniske befolkning og det fremadstormende radikale Islam, styrer mot en sterk polarisering av samfunnet. Dersom en venter med regulering av de truende krefter og samtidig ikke skaper ideologisk rom for kristendom og nasjon i de politiske partier, vil en komme i en situasjon hvor en sen og for sterk regulering nettopp vil kneble det frie demokratiet. Vi står nå ved en skillevei og vi må ta et tidlig oppgjør og godta at det vidåpne demokratiet får en ripe i lakken. Men det er tross alt bedre enn et senere totalhavari.

Moderniseringen av samfunnet har blitt framstilt som et valg mellom kristendommens dogmer og krav opp mot liberal frihet. Dette synes å ha blitt kjøpt av både stat og kirke. Men det paradoksale er at dette nå er blitt et umulig valg. Situasjonen har snudd slik at det reelle valg nå står mellom radikal Islam og Kristendom. Liberalismens åpenhet er ikke alene egnet til å sette grensene for det totalitære og radikale, nettopp fordi dens gjensvar blir en totalitær rettsstat.

Brynjulv Koll-Hansen

Dette skrev jeg 17.03.2008. – Eter den tid er § 2 i grunnloven endret (2012)og det er knapt akseptert i dag å stå for kristne verdier i samfunnet og “kristen nasjon” er et fyord. Litt å tenke på…..

 

Vår skole

 

Det er ikke lenge siden at omsorgen for nedarvede kristne verdier og omsorg for samfunnet gikk hånd i hånd i dette landet. Med andre ord kan vi si at det ikke var en motsetning mellom det å ivareta kirkens interesser samtidig som en bygget et demokratisk samfunn. Det tidligere Kirke – og Undervisningsdepartementet bærer ved sitt navn et minne og en bekreftelse på at skolen var bygget på ideen om å viderebringe våre kristne verdier i vår egen folkeskole som var tuftet på dåpsopplæringen.

Å være lærer i denne skolen var ensbetydende med å være seg bevisst at en skulle oppfostre barn og unge til samfunnsbevisste borgere tuftet på kristne verdier. Dette var ikke bare naturlig, det var også grunnlovsbefestet i en kristen nasjon. Paragraf 2 i grunnloven sier at ”Den evangelisk Lutherske Religion forblir Den Norske Stats Religion, og de innvånere som bekjenner seg til denne plikter å oppdra sine barn i den samme. Ved døpefonten i Kirken blir foreldre og faddere spurt av presten: ”Vil dere at dette barnet skal døpes og oppdras i kristen forsakelse og tro? ” – hvorpå alle svarer ja. Ca 90 % av den Norske befolkningen kommer under denne bekjennelsen!

I dag er det imidlertid populistiske krefter i vårt samfunn som undergraver og motarbeider grunnloven. Nå skal ikke lenger ”vår skole” være tuftet på flertallets verdier og heller ikke oppfylle grunnlovens krav om kristen fostring. Samtidig gjør disse populistene regning med at 90 % av befolkningen skal støtte undergravingen av sin egen verdibaserte skole. Hvor lenge kan de regne med at de vil gjøre det? Tør de basere framtiden på at den kristne del av befolkningen skal undergrave sitt kristne verdigrunnlag på bekostning av populistiske samfunnsidèer? Jeg tør påstå at kristenfolkets oppslutning har vært en symbiose med en stat som har bekreftet og underbygget deres verdier. Blir Kirkens folk undertrykket vil ikke engasjementet for samfunnet bli det samme. Og blir det skille mellom stat og kirke på populistisk – og ikke flertallsgrunnlag, vil Kirkens folk måtte gå sine egne veier. I stedet for et flerkulturelt og homogent samfunn vil vi få polarisering.

Det vil være behov for Kirken å ta ”vår skole” tilbake igjen. En slik tradisjonell skole tuftet på Kirkens verdier ville kunne dekke skolebehovet til en så stor del av befolkningen at det eneste riktige ville være å gjøre det.

Tiden kommer da det å arbeide for kristne verdier ikke går hånd i hånd med å arbeide for og i det politiske samfunn. Svært mange av den kristne befolkningen vil da måtte bruke sine ressurser mot sine grunnverdier for å bevare disse. Fra da av vil polariseringen av samfunnet være et faktum og Norge vil aldri mer bli det samme. Men for kristne blir kristendommen viktigst. Politikere har ikke skjønt det!

Brynjulv Koll-Hansen

 

Flykten fra Norge

Norge, det beste land å bo i. Norge et giverland. Norge et FN-land. Norge som et forbilde.

Men det var en lang historie – å bli et land som lar nåde gå for rett. Å bli et demokrati som verdsetter alle og løfter alle opp.

Historisk er dette velferdssamfunnet bygget sammen med kristningen. I etterreformatisk tid – Protestantismen. Solidariteten som må til for at et velferdssamfunn skal fungere med trygdeordninger er basert og bygget på gudsfrykten i den mest pietistiske form av kristendom, som Kalvinisme og Haugianisme. Protestanter står som de mest økonomisk vellykkede. (Bøker av Max Weber og Sigurd Skirbekk)

Det fundamentet Norge tar med seg inn i den siste og moderne tid er en Nasjonalstat fundert på den Judeo-kristne arv med et kirkeår basert på Israels høytider. En historisk arv hvor Konge støtter Kirke og Kirke støtter Konge. En kristen nasjon, som samlet står i dåpens pakt med Gud etter Israels forbilde. Den har et folk som i sin fullhet er døpt, en stat som politisk bekjenner seg til Kristus i § 2 i grunnloven. Og Norge er et fritt, udelelig og uavhendelig rike.

Monarkiet i Norge står som et samlende symbol på vår 1000-årige arv, hvor frigjøring, statsdannelse og kristning har gått sammen. Vår forståelse av demokratiet er et flertallsstyre hvor flertallet har den konstitusjonelle og lovgivende rett.

Friheten vår har fungert på 3 plan: Den personlige frihet, familiens frihet og nasjonens frihet- likesom selve livet har blitt feiret med høydepunkt på de samme; den personlige glede, familien velstand og glede og samfunnets kollektive feiring under høytider med unison sang.

Dette har fungert bra!

Etter den Franske revolusjon har det moderne demokratiet blitt tolket ut i fra Frihet, Likhet og Brorskap. Men det hadde vi jo allerede i Norge. Vi har hatt noen unioner med Danmark og Sverige som det var godt å løsrive seg i fra. Men innenlands har vi ikke hatt så mange «herrer» å løsrive oss ifra. Vårt folk har stort sett vært et lavt folk med en nasjonalrealisering som våknet nettopp ved egen grunnlov og løsrivelse av unionene. Vi har vært ett folk, noe som ikke alle land kan smykke seg med.

I Norge har demokratiet i forståelse av en nasjonalstat og nedarvede normer stått i fin balanse med det moderne liberale demokratiet som har hatt et verdirelativt skjema for frigjøring. Men i senere tid er denne balansen ikke lenger en realitet. Der hvor det nasjonale demokratiet regjerer på grunnlag av flertallets rett og norm, der har Liberalismen nektet flertallet å ha rett og pekt på en overnasjonal ideologi – ingen har rett, alle har frihet til å gjøre som de vil under strenge rettssamfunn. Dette har ført til at minoriteter har blitt uforholdsmessig hørt på bekostning av flertallet. I Norge har det blitt sånn at det er dårlig kotyme å peke på vår nasjonalitet, vår religion og kultur, selv om vi er i flertall. Det er faktisk blitt tabu å være kulturelt Norsk. Nå skal vi være flerkulturelle. Dette fører til at de fleste normenn flykter fra sin kristen-nasjonale og kulturelle bekjennelse og identitèt. De står overfor et Liberal-humanistisk-totalitært demokrati. Dette er satt i scene av FN som en overnasjonal føring for det liberale Humanistiske demokrati hvor grunnidèene og utgangspunktet skal være at religion og nasjonalisme fører til krig. Hele rettferdiggjørelsen av å bygge ned nasjonalstatene og deres konstitusjonelle religionsfundament hviler på disse to hjelpeløse argument. To argument som ikke passer på Norge i det hele tatt. Vi er nettopp beviset på det motsatte!

Dette i sin tur fører til at den norske folkesjel og vår samhandling for samfunnet uthules. Dugnadsånden forsvinner i et samfunnsrom hvor det ikke er plass for våre beveggrunner for våre tjenester – vår kristne bekjennelse og arv. Vi flykter fra politikken og deltagelsen. Det nye mantraet er jo også: Du skal ikke blande religion og politikk! Igjen en motsetning til vår norske historiske erfaring.

I dette skjemaet for endeløs frigjøring har nasjonalstaten falt, statsreligionen har falt, grunnlovens § 2 med den norske stats bekjennelse til Kristus har falt, Krf har falt, synet på ekteskapet har falt, grensene har falt med truende innvandring. Europa rundt oss faller. Det er normoppløsning og begrenset ytringsfrihet. Vi ser sivilisasjoners fall. Vi ser etter Brexit at det kan gå mot et delt Europa. Polariseringen av Europa er i full gang.

Under alt dette hører vi at halvparten av Norske pensjonister vil bli gamle i andre land. Dette fører også til en fysisk flykt fra Norge.

Skal ytterligere flykt fra Norge hindres må nå den norske mann få lov å tale fritt ut. Vårt folk må på nytt bli tatt hensyn til. Ny-liberalismen med føring for det overnasjonale må ikke lenger få stjele vår sjølråderett. Sier ikke Norges Grunnlov: Norge er et fritt, udelelig og uavhendelig rike?

 

DER LIGGER ET LAND MOD DEN EVIGE SNE

Bjørnstjerne Bjørnson

Der ligger et land mod den evige sne, i revnerne kun er der vaarliv at se.
Men havet gaar til med historiedøn, og elsket er landet som mor af søn.

Hun tog os i fanget, den gang vi var smaa, og gav os sin saga med billeder paa.
Vi læste, saa øiet blev stort og vaadt; da smilte den gamle og nikked blot.

Vi sprang ned til fjorden, vi stirrede mod den askegraa bauta, hvor gammel den stod;
hun stod der end ældre, sa’ ingen ting; men stensatte hauger laa rundt i ring.

Hun tog os ved haanden, og følge hun gav bort derfra til kirken saa stille og lav,
hvor fædrene ydmygt har bøiet knæ, og mild’lig hun sagde: “Gjør I som de!”

Hun strødde sin sne over fjeldbratte li, bød saa sine gutter at staa den paa ski.
Hun knuste med stormhaand den nordhavs speil, bød saa sine gutter at heise seil.

Hun satte de vakreste jenter i rad at følge vor idræt med smil og med kvad,
og selv sad hun høit i sin sagastol med maaneskinskaaben opunder pol.

Da lød der et fremad! et fremad! endnu paa fædrenemaal og med fædrenehu for frihed,
for norskhed, for Norge hurra, og fjeldene selv roper langt hurra.

Da løsned begeistringens rullende fonn, da døbtes vi af hendes mægtige aand,
da stod over fjeldet et syn i glød, som siden os maner indtil vor død.

Brynjulv Koll-Hansen
Kollbu 21.07.2016.