Er det for sent?

Er Norge blitt et land som til syvende og sist overlater det politiske ansvaret for landet til overnasjonale organisasjoner? Er vi vitne til at det er satt i gang en utvikling som ikke er mulig å snu? Er vi sikkerhetspolitisk, ideologisk og moralsk forpliktet på Eu, Nato og FN?

Det er betegnende i en tid da vi ser at våre viktigste allierte, USA og Storbritannia, på hver sin måte tar opp kampen for nasjonalitèt og sjølråderett gjennom henholdsvis et meget dypt veivalg under valget i USA og Brexit i Storbritannia. Norge på sin side ser ut til å fastholde en klippetro på at all utvikling er god og at det overnasjonale valget representert av direktiver fra FN og begynnende forsvarsmessig dominans fra Eu er helt ok.

Det overnasjonale tar i praksis fra oss sjølråderetten. Skjemaet for globalisering og multikultur, åpne grenser og fri flyt av varer og mennesker, som er et Fn-program legitimert av menneskerettigheter, tar fra oss nasjonalstaten vår, friheten vår, tryggheten vår, kulturen vår, religionen vår, verdiene våre – ja selve identitèten vår!

Det er to begreper som representerer hva som er vår festning og forsvar mot denne utviklingen:

Sjølråderett og definisjonsmakt.

Nå er det viktig å fastholde disse for ikke å gi fra oss forhandlingskortene framover.

Hvilket Norge er det vi vil ha? Vil vi ha Franske og Svenske tilstander med segregerte og lovløse områder? Vil vi ha svenske tilstander med en normløshet som til og med visker ut forskjellen mellom gutt og jente? Vil vi ha en konflikt med Russland iscenesatt av Eu med strategiske våpen plassert i Norge opp mot Russland, som i sin tur plasserer strategiske våpen mot Norge – alt fordi Eu`s imperialisme nå tar overhånd? Skal vi som folk komme i en fryktelig klemme mellom Islam på den ene side og Russland på den andre?

Jeg ser et lite land som fort kan miste sjølråderett og definisjonsmakt, flere av sine høytider, korset i flagget, frihet og trygghet, ytringsfrihet og demokrati – ofret på det overnasjonales alter.

Hva skal til for å ta i tu med dette? En ting er i alle fall sikkert, det nytter ikke med sprettert. Det må større skyts til. Det nytter heller ikke med lavmælte småpartier. Det må en større folkebevegelse til. Nå er det tiden til å stå samlet. Mange bekker gjør en stor å. Nasjonale, kulturelle, religiøse og politiske organisasjoner må nå finne sammen under en felles parole med hovedbegreper for vår identitèt – den som vi vil bevare.