Samfunnsrommet og Gud.

Hva er det som har skjedd i dette landet? Mange krefter har arbeidet for å skille stat og kirke. Religionsfrihet har man ropt, staten må være religionsnøytral slik at ingen gruppe blir favorisert eller diskriminert. Human-etisk forbund har hatt som mål å skille kirke og stat, mange av sosialistene likeså. Motstanden mot Statskirken er ikke av ny dato, den er også gammel. Også innenfor kristenheten har den møtt motstand. Særlig da fra pinsevennene som har holdt den for vranglære, og fra Lekmannsbevegelsen som har kjempet mot prestenes «retteleg kalla».

Hva er det da som er så spesielt med Statskirken? Hvorfor har den vært forfulgt? All tro i samfunnet skal nå defineres som en privatsak. Det står i motsetning til et samfunnsrom som har et kirkeår med høytider og helger, med sine tradisjoner og en kollektiv kristen bevissthet. Det er et Gudsbilde, en tilstedeværelse av en Gud man i dag forsøker å fjerne. Dette er en Gud som det Norske folk i fellesskap har trodd på, slik at vi har levd med ham og feiret ham sammen. En tro som ikke har vært en privatsak, men tvert imot en felles styrke og et felles liv hvor vi har løftet sammen for en felles virkelighetsforståelse og en felles samfunnsbygging. Denne troen har ikke bare vært troen på en idè om en Gud, men troen på en som har vært til stede med oss og som har vært oss en bolig fra slekt til slekt som Folkefaderen. Det norske folks tro på ham har falt identisk med synet på den virkeligheten vi lever i. Selve det verdensrom vi beveger oss i. At vi i vår nasjonalitiet og konstitusjon har bekjent oss til ham har bevisstgjort at vi også har levd med ham som vårt nasjonale rom og vårt samfunnsrom. Det betyr igjen at det ikke har vært noen forskjell på vår tro og vår deltagelse i samfunnet. Det har vært synonymt. Tjenestevillighet, oppofrelse, holdninger og arbeid har vært å tjene vårt høyeste gode, nemlig vår Herre Jesu Kristi Far i samfunnet gjennom våre liv. At nå den nasjonale kristendom er tatt bort, i lovgivning og fra det politiske Norge, har det forrykket Folkekirkens medlemmer fra sin Gudstro i det Nasjonale og offentlige rom til å leve et redusert liv innenfor en isolert kirke. Det alvorligste er at samfunnsrommet har blitt redusert for denne typen kristne til ikke lenger å gjelde vår felles Gud som innehaver av dette rommet. Han begynner å ikke lenger være dette rom for vårt folk i vår bevissthet. Det er nå vi kan begynne med å snakke om den bortkomne Faderen.

Det som har vært spesielt med Statskirken er at den har hevdet den allmenne sannheten gjennom troen på Gud. Den har forkynt den Gud som er sann og medvirkende i vårt liv og samfunnsliv. Den har vevd inn Gudsåpenbaring til vårt folk i vårt samfunns bevissthet gjennom hundrevis av år, slik at vi igjennom kirkeliv, dåpsopplæring og salmesang kjenner ham. Hans sannhet er til stede overalt i samfunnet. Han er ikke en bortegud for oss, men en hjemmegud – den egentlige sannheten.

At nå det norske folk har mistet Statskirken og statsreligionen og ikke lenger er en stat som bekjenner seg til Gud, slik den tidligere gjorde i den nå endrede § 2 i grunnloven, det har skapt et stort og tomt hulrom i folket vårt. Folket står i villrede om hvilken vei de skal gå, de står i villrede om hvor de skal plassere innsatsen eller om de i det hele tatt skal bry seg lenger om å yte en innsats for samfunnet etter de nedarvede idealer de bærer med seg. De ser at landet blir forandret like foran øynene på dem. Et flertall av døpte, hele 80% av befolkningen, får ikke beholde den type demokrati hvor dette skal være gjeldende. Det frie, udelelige og uavhendelige riket, Norge, er overlatt til overnasjonale føringer både ideologisk og økonomisk. Vi har mistet definisjonsretten. Også langt på vei ytringsfriheten. Velmenende og ærlige menneskers røster blir valgt vekk og undertrykket av konforme medier og politisk riktige organisasjoner og partier. Hvor går veien tilbake? Skal vi som folk tillate at vi går til grunne?