Globalismen og det nye Verdensmennesket

Det er flere forhold i tiden i hvilke vi ser at det stiger fram for oss et nytt menneske – et Verdensmenneske. Dette mennesket stiger fram for oss i aksen mellom det religiøse og ikke-religiøse, mellom det normsterke og det normløse, mellom det historiske og det moderne, mellom det ideologiske og det konforme, mellom det nasjonale og det globale.

En ny orden er etablert. Under mantraene; Religion fører til krig og nasjonalisme fører til krig, har FN utviklet seg fra Folkeforbundet, som var ment å være en samhandling mellom stater for å hindre krig, til en ideologisk global bevegelse hvor menneskerettigheter skal utskifte religionene og innføre et demokrati basert på menneskerettigheter og ikke på flertallets rett. For å få til dette blir FN religionsundertrykkende – da i første rekke overfor majoritetsreligionene som er dominante kulturer i nasjonalstatene. Minoritetsreligionene går klar undertrykkingen i første omgang under det vakre begrepet «flerkultur» – men det er meningen at all religion skal være for det private rom og ikke det offentlige – så også i Norge hvor Statsreligionen er fjernet.

FN`s prosjekt undertrykker i sin natur det religiøse mennesket – fordi det religiøse mennesket holder fast på religionen og budene og nasjonalstaten – Den religiøse kultur og nasjonalstaten blir FN`s fiender. I denne kampen henter FN hjelp fra Liberalismen og den store frigjøringen, fra normløsheten og det normløse mennesket, oppløsningen av kjønnsroller, etablering av alternative familiekonstellasjoner, ny ekteskapslov, diskrimineringslover og rasismelover. Anomien, normløsheten skaper et menneske som passer som fot i hose til FN`s nye Verdensmenneske. Globalismen har fått sin egen hær.

I alt dette tilbyr FN et bilde av den positive framtid i den globale verden. Men hvordan ser så det mennesket ut som passer inn i dette bildet? Dette er et menneske som er ikke-religiøst og som ikke kjemper for religiøses rettigheter eller for de religiøses bud. Dette er et menneske som framholder Liberalismens frie og ukrenkelige menneske – et opp imot historien normløst menneske. Dette er et menneske som henter sin rettferdiggjørelse fra det konforme i tiden og i den allmenne aksept for alle seksuelle uttrykk og alle former for samliv. Et menneske som anerkjenner alles rett til å leve livet som de selv vil – egoistisk og hedonistisk. Når dette mennesket får overhånd i samfunnene dannes en konsensus – enighet om å demonisere de religiøse mørkemennene.

At dette Verdensmennesket skal være et reelt lykkelig menneske er et utopisk prosjekt. I all sin aksept for alt som ofres på det store frihetens alter – vil det ikke være plass for sorg og anger etter samlivsbrudd, utroskap og moralsk forfall – slike følelser ville være krenkende i seg selv overfor det suverene individ. I dette vil det bli liggende en skjult og undertrykket samvittighet. Emile Durkheim, den kjente sosiologen framholdt begrepet Det Anomiske Selvmord. Han fant statistisk at normløshet, frigjørelse fra religionene Katolisisme, Protestantisme og Jødedom ville føre til en åndelig tomhet og en identitetskrise som ville lede til økt selvmord.

Globalismen med økt immigrasjon er i seg selv religionsundertrykkende. Det er sammen med normløsheten et risikabelt prosjekt. Det øker polariseringen dramatisk mellom det normløse mennesket og det religiøse, normsterke og nasjonale mennesket. I kikkerten ser vi økt uro, økt segregering, demonstrasjoner, kuppforsøk, væpnede konflikter, terror og endog borgerkriger. Vi ser også et nytt problem stige fram – folkeflykt fra Europa – vestlig kulturelle som flykter fra sine land til steder i verden som oppfattes som fristeder.

Global samhandling for fred, helse og miljø er selvsagt i vår moderne tid. Men undervurdering av folkene og deres kulturer, frihetsdefinisjoner og religiøse følelser vil bli en svøpe – som i sin tur vil føre til totalitære styrer både her og der. Vi ser at våre gamle religiøse og nasjonale friheter blir ofret på det globales altetende fredsalter – som til slutt betyr ufred.