Gud og nasjonene
Et utdrag av boken ”I min fars hus”
Brynjulv Koll-Hansen
Kan en nasjon kalles kristen?
Fyll jorden!
Etter syndefallet i Edens hage avdekker skriften at Gud allerede la en plan for frelse. Han sier i sin dom over Djevelen i 1. Mos. 3,15:
”Og jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen, mellom din ætt og hennes ætt. Han skal knuse ditt hode, og du skal knuse hans hæl.”
Her tilkjennegir Gud at kvinnens ætt er Kristus, frelseren som skal komme.
Adam fikk beskjed om at jorden skulle være forbannet for hans skyld. Han skulle ikke lenger leve i en Paradisisk tilværelse, men i sitt ansikts svette skulle han ete sitt brød. Og etter endt liv skulle han dø en naturlig død.
Forholdene Adam levde under den første tiden var meget spesielle. Vi må ta utgangspunkt i at før fallet rådet det en uforgjengelig tilstand i skaperverket. På grunn av Adams fall ble skapningen lagt under forgjengelighet (Rom 8,20). Da måtte det nødvendigvis settes synlig og merkbart i gang en aksellererende prosess og degenerering – fra uforgjengelighet til forgjengelighet.
Ut i fra Bibelen forstår vi at de levde under forhold vi ikke lever under i dag, nemlig under en direktekonsekvens mellom synd og forderv. For Bibelen sier i Rom 5,12:
– og døden slik trengte gjennom til alle mennesker, fordi de syndet alle.
Og på Noahs tid i 1. Mos. 6,12:
”Og Gud så på Jorden, og se, den var fordervet; for alt kjød hadde fordervet sin ferd på Jorden.”
Her ser vi da aksellerasjonen. Og fordi Gud måtte gjøre ende på det Han hadde skapt forstår vi at det ikke var satt noe ”tak” for fordervet. De var så å si i fritt fall.
Noe av det første Gud gjorde i sin frelsesgjerning var å sende vannflommen. I og med den dømte han Jorden og ugudeligheten på den. Samtidig ble Arken til frelse for Noah og hans familie. 1. Pet. 3,19-21:
”I denne gikk han også bort og prekte for åndene som var i varetekt, de som tidligere var ulydige, den gang da Guds langmodighet ventet i Noahs dager, mens arken ble bygd. I den ble noen få, det er åtte sjeler, frelst ved vann, det som også nå frelser oss i sitt motbilde, dåpen.”
Her ser vi da at vannflommen omtales som en dåp. Arken ble jo også innsmurt med bek som på grunnteksten er det samme ord som for blod. Altså dette tilkjennegir at dette er et bilde på Kristi forsoning som skulle komme. Her blir da en gruppe mennesker ved dåpen løftet fra en fallen verden til en ny framtid med Gud i en ny verden.
Men også Jorden var blitt annerledes. Gud hadde lettet litt på den forbannelsen som rådet etter Adam. Etter at Noah hadde gått i land på Ararats berg bygde han et alter og ofret til Herren. Da sa Gud. 1. Mos. 8,21-22.:
”Og Herren kjente den behagelige duften, og Herren sa i sitt hjerte: Jeg vil aldri mer forbanne Jorden for menneskets skyld, for menneskehjertets tanker er onde fra ungdommen av. Jeg vil aldri mer drepe alt levende, slik jeg nå har gjort. Så lenge Jorden står heretter, skal såtid og høst, kulde og hete, sommer og vinter, dag og natt aldri ta slutt.”
Her ser vi da at Gud har tatt bort ”direktekonsekvensen” mellom synd og forderv. Han har satt tak på forderv og degenerering. Nå er dødskreftene konstante. Vi blir så å si født døende. Og et menneskes alder er nå 70 år og hvor det er stor styrke 80.
De mennesker som sier:” Jorden er under forbannelse” og peker på Adams fall og Guds uttalelse: ”For din skyld skal Jorden være forbannet”, må også ta dette ordet om vannflommen med. Gud har frelst Jorden fra noe av fallets følger. Dette får vi enda en gang bekreftet i 2. Pet. 3,3-7.”
”Dette skal dere først og fremst vite, at i de siste dager skal det komme spottere med spott, som farer frem etter sine egne lyster og sier: Hvor er det blitt av løftet om hans gjenkomst? For fra den tid fedrene sovnet inn, forblir alt slik det har vært fra skapningens begynnelse. Men når de påstår dette , overser de med vilje at det fra eldgammel tid var himler og en jord som ble til ved Guds ord, ut av vann og gjennom vann. Ved dette gikk den daværende verden under, da den ble oversvømmet av vann. Men de himler og den jord som nå er, er ved det samme Guds ord spart til ilden. De blir holdt oppe til den dag da de ugudelige mennesker skal dømmes og gå fortapt. ”
Altså, en dåp, et Guds ord brakte dom og frelse og la grunnlag for nye livsforhold for menneskene på jorden. Herunder ligger det også klart et forbilde som viser at Gud legger til rette for en framtid med liv og håp for dem som vil leve i dåpspakten med ham hva enten det gjelder personer eller nasjoner.
Gud hadde en plan med menneskene, et oppdrag. Fra begynnelsen lød det:
”Og Gud velsignet dem og sa til dem: Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden, legg den under dere og råd over havets fisker og himmelens fugler og over alt levende som rører seg på jorden.”
Etter vannflommen fornyer Gud denne velsignelsen og dette oppdraget. Bibelen sier:
”Og Gud velsignet Noah og sønnene hans og sa til dem: Vær fruktbare, bli mange og fyll jorden!”
Men menneskene gjorde igjen opprør mot Guds vilje om å oppfylle jorden. 1. Mos. 11,4-9:
”Så sa de: Kom la oss bygge oss en by og et tårn som når opp til himmelen. La oss gjøre oss et navn, ellers blir vi spredt over hele jorden. Da steg Herren ned for å se byen og tårnet som menneskenes barn bygde. Og Herren sa: Se, de er ett folk, og de har alle samme språk. Dette er det første de foretar seg. Nå vil ingen ting være umulig for dem, hva de så får i sinne å gjøre. Kom, la oss stige ned og forvirre deres språk så de ikke forstår hverandres tale. Så spredte Herren dem derfra ut over hele jorden, og de holdt opp med å bygge på byen. Derfor ble byen kalt Babel, for der forvirret Herren all jordens tungemål og derfra spredte Herren dem ut over hele jorden.”
Vi ser her en likhet med Lucifers opprør mot Gud der han ville stige opp til gudenes tingfjell og gjøre seg lik den høyeste. Det ser ut som at hovmod og storhetstanker alltid har vært et opprør mot Guds plan for det liv han ønsker at vi skal leve i hans velsignelse.
Men Gud fikk det likevel som han ville. Han fikk spredt menneskene ut over hele jorden for at de skulle fylle den. Slik var det hans plan at folkeslagene, ætter og tunger, skulle gå fram over hele jorden og nyte godt av den i den enfoldighet og takknemlighet for Guds gode skapning som det var tenkt. Ap.gj. 17,26-27.:
”Han lot alle folkeslag av ett blod bo over hele jorderike, og han satte faste tider for dem og bestemte grensene mellom deres bosteder. Dette gjorde han for at de skulle søke Gud, om de kanskje kunne føle ham og finne ham – enda han ikke er langt borte fra en eneste en av oss.”
Abrahams velsignelse
Neste steg i Guds frelsesplan var å kalle Abraham. 1. Mos. 12,1-3.:
” Og Herren sa til Abram: Dra bort fra ditt land og fra din slekt og fra din fars hus til det landet som jeg vil vise deg! Jeg vil gjøre deg til et stort folk. Jeg vil velsigne deg og gjøre ditt navn stort, og du skal bli en velsignelse. Jeg vil velsigne dem som velsigner deg, og den som forbanner deg, vil jeg forbanne. Og i deg skal alle jordens slekter velsignes.”
I Guds utvelgelse av Abraham er det mange sider. For det første ble han far til et stort folk, Jødefolket. ”I Isak skal det nevnes deg en ætt”. Dette er de som er barn av Abraham i kraft av løftet. For Isak kom til verden i kraft av at Gud hadde lovt at Abraham og Sara skulle få en sønn uten at de fysisk sett var i stand til det så gamle som de var. Dette blir derfor en løftesætt som ikke er blitt til på naturlig vis, men av et Guds under. Samtidig ble han også gitt det landet som de skulle få til evig eie, Kanaan eller Israel som det nå heter. For det andre er han alle kristnes, de troendes far. De som tror på samme måte som ham. Dette er de av hedningefolkene som skulle komme til tro på evangeliet. Gal. 3,7-9:
”Derfor skal dere vite at de som har tro, de er Abrahams barn. Da skriften forutså at det er ved tro Gud rettferdiggjør hedningene, forkynte den på forhånd dette evangelium for Abraham: I deg skal alle folk velsignes. Så blir de som har tro, velsignet med den troende Abraham.”
Så her ser vi igjen Guds hensikt med å nå ut med sin velsignelse til alle folkeslag.
Hensikten med jødefolket er flerfoldig. Gjennom dette folket brakte Gud en stigende Gudsåpenbaring. Gudsordet framkom ved profet etter profet. Loven, de ti bud, ble gitt ved Moses. Skriftene, det gamle testamente ble dermed komplettert. Gjennom disse bøkene foreligger også skapelsesberetningen og menneskehetens historie for etterslekten. Gitt av Gud. Hovedformålet er et budskap om frelse for alle mennesker. Gjennom loven og ofringssystemet tilrettelegger Gud for at en forløser, et lam, kan komme og på rettferdig vis ta menneskehetens straff og sone våre synder. Som menneskehetens representant skal Jesus bli dømt ved loven og ofres gjennom det offersystem som var tilrettelagt av Moses. Så da Jesus døde så revnet da også forhenget i templet og tilkjennega at veien nå var åpnet like inn i den himmelske helligdom. Med dette har Gud da brukt jødefolket i sin tjeneste for å tilrettelegge for frelse for alle mennesker. Gal. 4,4-5. :
” Men da tidens fylde kom, utsendte Gud sin Sønn, født av en kvinne, født under loven, for at han skulle kjøpe dem fri som var under loven, så vi kunne få barnekår.”
Saken er den at selv om Jødene er Guds folk, så viser Gud gjennom dette folket som fikk loven overgitt, at de ikke nådde fram til rettferdighet gjennom den lovens pakt som de fikk. Ei heller oppnådde de fullkommenhet ved de ofringer de bar fram av bukker og kalver. Dette gjør Gud for å stadfeste for alltid og for alle mennesker på jord at egen bestrebelse og egen gjerning ikke vinner fram til et evig liv. Når de utvalgte, jødene, ikke nådde fram på denne måten vil heller intet annet menneske på jord kunne vinne fram ved lovens gjerninger. Så dermed står det fast at både jøde og hedning må rettferdiggjøres ved troen på Jesu fullbrakte verk alene.
Så er da formålet med Abrahams velsignelse frelse for alle mennesker.
Israels grunnvoll
Bibelen sier at da jødene fornektet Jesus og forkastet ham ble evangeliet om riket i stedet gitt til hedningene. Noen mener da at jødene for alltid er blitt forkastet av Gud. Dette kalles erstatningsteologi. Jødene har da også blitt forfulgt av kristne av den grunn at det var de som drepte Jesus. Men Bibelen gir ikke hold til erstatningsteologien. Guds løfter til Israels folk om et evig kongedømme skal oppfylles og Paulus sier at da deres fornektelse førte til frelse for hedninger, så skal desto mer deres antakelse av Kristus bli til overstrømmende liv. Ved jødenes forkastelse ble en hemmelig periode i bibelen aktivert, folkeslagenes tid. Det er denne tiden vi er inne i nå hvor evangeliet forkynnes til hedningene. Etter denne perioden skal Israel motta Kristus og får da oppfylt løftet om riket som hans disipler etterspurte. Vi ser derfor at Israels funksjon er en fortsatt grunnvoll som representerer alt hva Gud har gitt av løfter og pakter. Og deres eksistens er et levende bevis for at alt Gud har lovt skal han oppfylle. Rom. 11,11-29.
”Jeg sier da: Har de snublet for at de skulle falle? Langt derifra! Men ved deres fall er frelsen kommet til hedningene for å vekke Israel til nidkjærhet. Men hvis deres fall er blitt til en rikdom for verden, og er deres fåtallighet blitt til en rikdom for hedningene, hvor meget mer da deres fulltallighet! Til dere hedninger vil jeg si: Så sant jeg er hedningenes apostel, priser jeg min tjeneste – kunne jeg bare vekke mine frender etter kjødet til nidkjærhet og få frelst noen av dem. For er verden blitt forlikt med Gud ved deres forkastelse, hva annet vil da deres antakelse bli enn liv av døde? Men er førstegrøden hellig, da er også deigen hellig. Og er roten hellig, da er grenene det også. Men om nå noen av grenene ble brutt av, og du som er en vill oljekvist, ble podet inn blant dem og fikk del med dem i sevjen fra roten, så ros deg ikke mot grenene! Roser du deg, så vit at det ikke er du som bærer roten, men roten som bærer deg! Du vil da si: Grenene ble brukket av for at jeg skulle bli podet inn. Nåvel! På grunn av vantro ble de av avbrutt. Men du står ved din tro. Vær ikke overmodig, men frykt! For sparte ikke Gud de naturlige grenene, vil han heller ikke spare deg. Se derfor Guds godhet og strenghet – strenghet mot dem som falt, men over deg er Guds godhet, så sant du holder fast ved hans godhet. Ellers skal også du bli hogd av. Men også de andre skal bli innpodet, hvis de ikke holder fast ved sin vantro. For Gud er mektig til å pode dem inn igjen. Du ble avhogd av det oljetre som er vilt, og mot naturen innpodet i et edelt oljetre. Hvor meget mer skal da de naturlige grener bli innpodet i sitt eget oljetre, som de etter naturen tilhører! For jeg vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om denne hemmelighet – for at dere ikke skal anse dere selv for kloke: Forherdelse er for en del kommet over Israel, inntil hedningenes fylde er kommet inn. Og slik skal hele Israel bli frelst, som det står skrevet: Fra Sion skal befrieren komme. Han skal rydde bort ugudelighet fra Jakob. Og dette skal være min pakt med dem, når jeg tar bort deres synder. Når det gjelder evangeliet, er de blitt fiender for deres skyld. Men når det gjelder utvelgelsen, er de elsket for fedrenes skyld. For Gud angrer ikke sine nådegaver og sitt kall.”
Israels forbilde
Når vi nå har sett at det som ble gitt til jødene gjennom historien egentlig var en arv til alle mennesker og alle folkeslag, da forstår vi at de løfter og pakter som er omskrevet gjennom Bibelen er et forbilde slik at vi alle kan motta det. ”For jøde først og så for greker” er en terminologi i Bibelen.
Ef. 2,11 – 3,6.:
” Kom derfor i hu at dere før var hedninger i kjødet, og ble kalt uomskårne av de såkalte omskårne, de som med hånd er omskåret på kjødet. Kom i hu at dere på den tid var uten Kristus, utestengt fra Israels borgerrett og fremmede for paktene med deres løfte. Dere var uten håp og uten Gud i verden. Men nå, i Kristus Jesus, er dere som før var langt borte, kommet nær til ved Kristi blod. For han er vår fred, han som gjorde de to til ett og brøt ned det gjerdet som skilte dem, fiendskapet, da han ved sitt kjød avskaffet den lov som kom med bud og forskrifter. Dette gjorde han for i seg selv å skape de to til ett nytt menneske og slik stifte fred, og i ett legeme forlike dem begge med Gud ved korset, for der drepte han fiendskapet. Og han kom og forkynte fred for dere som var langt borte, og fred for dem som var nær ved. For gjennom ham har vi begge adgang til Faderen i èn Ånd. Så er dere da ikke lenger fremmede og utlendinger, men dere er de helliges medborgere og Guds husfolk, bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, og hjørnesteinen er Kristus Jesus selv. I ham blir hele bygningen føyd sammen og vokser til et hellig tempel i Herren. I ham blir også dere, sammen med de andre, bygd opp til en Guds bolig i Ånden.
Derfor bøyer jeg mine knær, jeg, Paulus, som er blitt Jesu Kristi fange for deres skyld, dere hedninger – så sant dere har hørt om husholdningen med den Guds nåde som er meg gitt for dere. Ved åpenbaring har han kunngjort for meg hemmeligheten, slik jeg ovenfor har skrevet med få ord. Når dere leser det, vil dere kjenne min innsikt i Kristi hemmelighet. Den var ikke i tidligere tidsaldre gjort kjent for menneskenes barn slik som den nå er blitt åpenbart for hans hellige apostler og profeter ved Ånden: At hedningene er medarvinger, de hører med til legemet, og de har del i løftet i Kristus Jesus ved evangeliet.”
Når det gjelder Israel som vårt forbilde slår skriften fast det prinsipp som gjelder for skrifttolkning og tilegning av Guds velsignelser – at det Israel gikk igjennom var ”skygger” av det som skulle komme. At det var et bilde og en anvisning til lærdom for oss senere etter at Kristus egentlig hadde kommet.
Hebr. 8,5.:
”De gjør tjeneste ved en helligdom som er et avbilde og en skygge av den himmelske, slik som Moses fikk beskjed om da han skulle bygge tabernaklet: Se til at du gjør alt etter det bilde som ble vist deg på fjellet!”
Hebr. 10,1. :
” For loven har bare en skygge av de goder som skulle komme, ikke tingenes virkelige skikkelse. Derfor kan ikke loven, ved de offer som hvert år blir båret fram, gjøre dem fullkomne som kommer fram med dem.”
Så er da evangeliet et frihetsbrev for hedningene som åpner for at vi kan tilegne oss den fulle arv fra skriftene. Alt hva de rommer er tiltenkt i hovedsak den tid vi nå lever i. For nå er Kristus kommet med sin fylde. Så la oss da ransake skriftene og i dem finne alt det grunnlag de gir for velsignelse og rikdom og frelse!
Pakt med Gud
All jordens Herre, Den Allmektige og alle steds nærværende Gud, gav sin enbårne Sønn til soning for våre synder og oppreiste ham fra de døde på den tredje dag. Fil. 2,9-11.
”Derfor har og Gud høyt opphøyet ham og gitt ham det navn som er over alle navn, for at i Jesu navn skal hvert kne bøye seg, deres som er i himmelen og på jorden og under jorden, og hver tunge bekjenne at Jesus Kristus er Herre til Gud Faders ære.”
Det er ikke mer enn rett og riktig at alt er pliktig å tjene Kristus. ”Komme ditt rike, skje din vilje som i himmelen så også på jorden. – for din er makten, prisen og æren”. Evangeliets mål er at Jesus Kristus i alle deler skal være Herre. Når Jesus taler om himmelriket, sier han. Luk. 13,20-21.
”Hva skal jeg ligne Guds rike med? Det er likt en surdeig som en kvinne tok og skjulte i tre skjepper mel, til alt var gjennomsyret. ”
Her er Guds rike lignet med en surdeig hvis kraft og påvirkning pågår til alle disse tre skjeppene er gjennomsyret. Guds rikes mål er at alt til slutt er underlagt Kristus.
”Om en husholdning ved tidenes ende da han atter ville samle alt til ett i Kristus.”
En skjeppe er en krukke og et rommål. Denne ble brukt i den daglige husholdning. Det daglige liv kretset rundt skjeppen. Den ble det kjøpt mat i som ble målt opp. Den ble det hentet vann i og lagd mat i. Ved endt dag kan en tenke seg at skjeppen sto rengjort mitt i rommet og oljelampen, lyset, ble satt oppå slik at det lyste for alle i huset. Når Jesus her bruker skjeppen i lignelsen så må vi forstå det som et bilde på husholdningen, familien. At en hel krukke ble gjennomsyret må bety at hele familien, husholdningen, skulle vinnes for Gud. Når så Jesus bruker tre skjepper i lignelsen må vi forstå dette dit at han taler ikke alene om èn husholdning men flere. Guds rike skal altså gjennomsyre alle husholdninger – det er det som er meningen! Av de viktigste husholdninger kan vi plukke disse tre:
- Mitt hjertes husholdning.
- Familien.
- Nasjonen.
Det som også er viktig å merke seg er at Gud vil gjøre pakt med alle disse husholdningene. Det er det bibelsk grunnlag for. Skulle Gud la husholdningene seile sin egen sjø uten rettledning for hvordan de skal tjene ham?
Den personlige husholdning inngår pakt med Gud ved at en tar i mot Jesus som sin personlige frelser og blir døpt. Da har den enkelte inngått pakt med Gud.
Familien er omtalt ved flere eksempler i Bibelen hvor det blir uttalt: ”Jeg og mitt hus, vi vil tjene Herren!” ”Og de ble døpt med alle sine. ” ”Tro på den Herre Jesus, så skal du bli frelst du og ditt hus.”Familien omtales som et integrert hele og har dåpens pakt med Gud.
Nasjonen inngår i misjonsbefalingen hvor det sies:
”Meg er gitt all makt i himmel og på jord! Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn, og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende!”
Et ord for husholdning som blir brukt i Bibelen er ordet ”hus”. I de tilfellene hvor ordet hus blir brukt, for eksempel ”I dag er dette hus blitt frelse til del”, ”fryktet Gud med hele sitt hus”, så er dette det ordet i grunnteksten som heter ”oikos”. Studiebibelen sier at dette ordet for hus har en utvidet betydning til å bety familie, disse som bor i huset. Dette er ytterligere utvidet til å bety en slekt, f. eks. ”Davids hus”, en stamme: ”Judas hus”, eller endog hele folket:” Israels hus”.
Vi ser at Gud omtaler grupper av mennesker spesielt og behandler dem spesielt. Altså han behandler dem kollektivt som gruppe. Han dømmer endog også kollektivt. Gud dømmer enkeltmennesker og han dømmer grupper av mennesker. Han dømmer synd i tre ættledd og han velsigner i tusen ættledd.
”Dersom Herren ikke bygger huset, arbeider de forgjeves de som bygger på det. Dersom Herren ikke vokter byen, våker vokteren forgjeves.”
En nasjon kan ha pakt med Gud på grunnlag av Israels grunnvoll og Israels forbilde ved at hedningene nå har arvet alle disse rettighetene gjennom evangeliet. Nasjonen Israel ble kalt ut i fra Egypt. De slaktet påskelammet som er et bilde på at de mottok Kristi Forsoning, altså Kristendommen. Dette var også grunnlaget for en vandring med Gud og hele folket ble døpt til Moses i skyen og i havet. De var da overgitt til en pakt med Gud hvor Gud ledet og fulgte dem dag for dag.
”De var alle under skyen, og de drakk alle av den åndelige klippe som fulgte dem og det var Kristus.”
Her peker ordet på at det egentlig var Kristus som fulgte jødene i ørkenen selv om de tjente under skyggene av det som skulle komme. Dette viser at det egentlige mål og den egentlige sannhet var at de var kalt til å følge Kristus som folk. Så kan man si: ”De fleste trodde ikke og deres kropper falt i ørkenen”. Ja, og likevel ble Gud værende i sin pakt med folket. Dette viser at et land som har pakt med Gud også kan bestå av mange som ikke tror men at Gud likevel blir ved sin pakt som hyrde for nasjonen.
Hva skal så til for at en nasjon har pakt med Gud? For det første er det klart at nasjonen må ha sjølråderett. Ingen kan inneha en pakt som ikke har myndighet og ikke råder over seg selv. Da er det sjølsagt at de ikke kan gå god for verken opprettholdelsen eller utførelsen av det pakten krever. For eksempel kan ikke et land som selger ut sin lovgivning til et unionsstyre inneha en pakt, for de råder jo selv ikke for konstitusjonen. Da er det unionen som må ha pakt med Gud dersom det skal være gyldig all den tid at det da er unionen som går god for lovgivningen.
Det neste som må til for at et land kan ha pakt med Gud er at det i sin grunnlov/konstitusjon bekjenner seg til Kristus. Hvordan kan ellers en politisk nasjon bekjenne om den ikke bekjenner gjennom sin grunnlov. Ellers er det jo en selvfølge at en slik bekjennende grunnlov også legger til rette for kristen undervisning gjennom en hovedkirke eller gjennom representative kirker.
Det tredje er at folket ansès som døpt i sin fullhet. Et eksempel på dette er Lukas 3,21:
”Men det skjedde, da alt folket lot seg døpe, og Jesus var blitt døpt og bad, da åpnet himmelen seg.”
Ordet for folk her er på gresk ”laòs” som betyr folk, folkeforsamling, nasjon. Det dette skriftordet da sier er at det ansès som at hele folket som kollektiv gruppe hadde antatt Johannesdåpen. Selvfølgelig forstår vi at det var mange som ikke lot seg døpe, fariseere og lignende, men likevel , da brorparten hadde latt seg døpe ble det tilregnet folkegruppen å være døpt.
Dermed konkluderer vi med at den nasjon som har sjølråderett, har en grunnlov som bekjenner seg til kristendommen og har et folk som i sin fullhet er døpt – den nasjonen står i en pakt med Gud.
Konstitusjonell kristendom
Konstitusjonell kristendom er viktig av mange grunner. For det første er bekjennelsen til Kristus viktig. For det neste er en bekjennende grunnlov det første vern om de verdiene som er folkets religion og livssyn. Det er også et grunnlag for å støtte folket og politisk utføre alt det som må til for praktisk følge opp dåpsopplæring gjennom skoleverk og kirke.
Kirkeåret med offentlige helligdager gjennomsyrer hele folkelivet. Et pulserende samfunn står sammen i en rytme mellom Påske, Pinse og Julefeiring. Søndagen er også helligholdt og er avsatt til kirkegang.
Det som ikke minst også er viktig er at landet har en offentlig ideologi, en statsreligion. Dette er ikke bare en idè på et papir, men det er en virkelighetsoppfatning som er innarbeidet i et folk gjennom lange tider. Selve samfunnsrommet preges av felles tro og et felles syn på verden. Gudsbildet en tror på sammen er bygd opp over lange tider, det omfatter felles språk, verdier, moral og etikk. En har også felles følelser i forhold til verdier, sanger og høytidsfeiring.
Samfunnsånd og dugnadsånd er også sterkt avhengig av en konstitusjonell kristendom som gir en følelse av at vi kan tjene Gud i det offentlige rom ved samtidig å tjene det politiske samfunn. Den kombinasjonen er umulig dersom den politiske nasjonen står for sekulære eller motstridende ideologier. Da kan en oppleve det motsatte, at folk trekker seg unna og privatiserer sin innsats og dugnadsånd.
Mange vil kanskje si at den politiske nasjonen ikke trenger være kristen dersom bare de kristne er i stort antall. Da vil vel Gud velsigne landet likevel? Det er klart at Gud velsigner som svar på bønn. Men velsignelse som svar på bønn forandrer ikke den sannhet at en nasjon ikke bekjenner seg til Kristus i sin grunnlov. Det er like fullt en utroskap mot Gud som åpner for alternative sekulære krefter. ”Vennskap med verden er fiendskap mot Gud.”
Norges paktsreligion
Hvor står så Norge i det å ha pakt med Gud? Den første betingelsen er oppfylt ved at vi har sjølråderett. Vi kan gå god for en pakt all den tid vi selv råder over vår lovgivning og selv utøver all politisk makt i vårt eget land.
Dernest har vi hatt en grunnlov som har bekjent seg til Kristus. § 2 i grunnloven har sagt. ”Den Evangelisk Lutherske Religion forblir den Norske stats religion. Innvånere som bekjenner seg til denne plikter at oppdrage sine barn i den samme.” I tillegg har vi hatt mange paragrafer som har sikret kristendommens flertall i storting etc.
For det tredje er brorparten av folket døpt. Rundt 75% med Folkekirkens dåp og rundt 5% med andre kirkers dåp. Så 80 % av folket er døpt med den kristne dåp.
Dette gjorde Norge til en kristen nasjon som hadde pakt med Gud. Ut ifra dette har Norge hatt en fartstid på 1000 år hvor vi stort sett har vært innenfor pakten.
Hva kan så true pakten? Selvsagt om vi bryter noen av forutsetningene. Selvsagt unslipper vi ikke Guds dom over ugudelighet fordi nasjonen har en pakt med Gud. Men jeg tror Gud behandler en bekjennende partner forskjellig fra en som fornekter Ham.
Vi kan bryte forutsetningene for pakten ved å gå inn i en union som ikke bekjenner seg til Kristus. Da selger vi ut selvråderetten og selvstyre og kan selv ikke inneha en gyldig pakt. En handelsavtale er selvsagt ikke det samme som en politisk union som overtar konstitusjonell lovgivning.
Det vil ta en tid før antall døpte vil være så få at vi ikke lenger kan anses som en døpt nasjon. Men etter at vi forandret vår grunnlov ble vi en sekulær stat som ikke bekjenner seg til Kristus. Vi har nå brutt Norges pakt med Gud!
Det virket som at de Kirkelige og geistlige ikke helt skjønte konsekvensen av å bli en sekulær stat. Selvfølgelig tenkte de på at det er uholdbart å bli overstyrt av en regjering og et storting. Men å holde nasjonen Norge innenfor pakten var nok viktigere enn å kjøpe seg frihet for Kirkens sjølstyre i nærmeste framtid. Det skulle fremdeles vært mulig å sloss fram det å være Herre i eget hus, nemlig Kirken, uten at vi som nasjon gikk til det skritt å skille Kirke og stat.
Sakens kjerne er at prester og Folkekirkens ledere har mistet kraft og innflytelse. For å bøte på det så de ingen annen utvei enn å arbeide for å skille Kirke og Stat. Da ville de vinne tilbake en posisjon hvor de kunne være herre i eget hus. De ville få tilbake autoritèt til å holde på avstand liberale ledere som Staten ellers ville ha påtvunget dem. På den annen side utnyttet de sekulære kreftene i landet situasjonen Folkekirken var i ved å gi næring til idèen om å skille Kirke og Stat. Deres interesse var å løsrive Staten fra all kristen innflytelse og la Humanismen ta hovedsete.
