En lys framtid
Etter krigens mørke fikk Europa og Vesten en optimistisk tro på framtiden. Vi har sett en rivende utvikling, teknologisk og kulturelt. Vi ble fylt av en framtidsvisjon hvor vi var sikre på at all utvikling var til det bedre. Barn og unge har fått oppleve tiårene med vekslende moter og musikalske trender. Dette har vært en trygg oppvekst under vestlig enhetlig kultur som syntes å ville vokse inn i himmelen.
Selvfølgelig ønsker vi at våre barn og barnebarn skal få vokse opp med den samme trygghet og det samme optimistisk og lyse syn på framtiden. Et betimelig spørsmål er hvilke mørke skyer som truer denne optimistiske framtiden. Mange av oss er nokså sikre på hvilke skyer dette er. I et verdikonservativt lys definerer vi normoppløsningen, Islamiseringen, den overnasjonale og den multikulturelle trusselen. Vi ser klart hvordan det enhetlige samfunn oppløses og hvordan en felles kultur med felles sosial identifisering også fragmenteres.
I selvransakelsens navn ser jeg en fare i å være for sikker i vår stempling av denne mørke framtiden og vår avmaling av den i et apokalyptisk lys. La oss spør: Hvem er det som forfekter et apokalyptisk syn; og: Er vi så sikre på at de forstår dette rett, eller om de forvalter dette synet rett?
Islamistene synes å ville framskynde sivilisasjonens endelikt slik at deres store mann kan komme. I like måte mange kristne som ser alle tegn på at en snarlig dommedag er like for døren. La meg spørre: Er dette et syn vi ønsker at våre barn og unge skal leve med – å leve under den mørke skyen av apokalypsen? La oss ransake oss selv: Har vi et lyst og optimistisk syn på framtiden? Vår Gud sier i sitt ord:
«Jeg vet hva tanker jeg tenker om dere, fredstanker og ikke tanker til ulykke men til å gi dere framtid og håp»
Skal vi være aktører i dagens samfunnsmessige og politiske landskap, så må vi inneha både en samfunnskritisk holdning og et lyst og optimistisk syn på framtiden. For, dersom vi ikke har et lyst syn på framtiden, med forventning og tro, da har vi ikke noe å «henge hatten på» i forhold til å tilby barn og unge et leveverdig liv.
Vår mester svarte tordensønnene, som spurte ham om de skulle byde ild falle ned fra himmelen og fortære Samaritanene som ikke ønsket mesteren velkommen, at han ikke var kommet for å ødelegge menneskeliv men å frelse. Så lenge Gud Fader holder denne verden i gang er det Den Høyestes vilje å la det regne så vel over gode som over onde. Det er hans vilje at vi skal leve så nære et himmelrike som det er mulig å bevirke. Vi minnes Fadervår: Komme ditt rike, skje din vilje som i himmelen så også på jorden.
Det er ikke vår oppgave å gi oss fatalismen i vold. «Det som skjer det skjer, jeg kan ikke gjøre noe mer». La oss anvende vår tro og vår kunnskap til å være lys og salt i verden. La oss forsøke å fatte et sinn fullt av framtid og håp. I denne formidlingen – i denne balansen mellom å være lys og salt – der er det vi må stå.
Brynjulv Koll-Hansen
1.04.2017
