Det Norske samfunn og det Norske folk er på mange måter ganske unikt. Sosiologiske undersøkelser viser dette. I følge European Social Survey 2005, basert på 40.000 intervjuer i 20 land, var det ingen som slo det Norske utvalget når hele 60% her ga uttrykk for en generell tillit til ærligheten blant offentlige tjenestemenn. Korrupsjon er hos oss ikke bare en skandale, det er et unntak. Studier fra 80-tallet forteller også at 84% av nordmennene viste stor tillit til vårt rettsvesen, 80% til vårt utdanningsvesen, 73% var stolt over å være norsk, 82% ville om nødvendig sloss for landet og 70% trodde på Gud. Vi har også mer enn vanlig stor tillit til internasjonale organisasjoner knyttet til FN. 78,2% av nordmenn sa de stolte på FN mot 44,4% som var-det Europeisk gjennomsnitt. (2005).
Hvor kommer denne store tilliten fra? Norge har også utmerket seg på en annen måte. I det 20. århundres historie har samfunnsutviklingen i Norge vist at Norge har hatt en større nasjonal likevekt opp i mot de frigjørende, liberaliserende og moderne demokratiske strømninger enn andre europeiske land. Det ser ut til at den norske solidariteten som er oppbygget på en enhetlig protestantisme, pietisme og nasjonalfølelse har hatt et sterkt lim, som har holdt ut gjennom store forandringer verdimessig. Hvor langt kan denne tillitens strikk tøyes. Viser vår store tillit til dumhet og enfoldighet eller er vi så normløse at vi er altetende og likegyldige? Er vi et sovende folk? Er vi så godt vant og har så stor tillit at vi nødig våkner? Det ser ut til at vi har en klippetro på at ingenting kan ødelegge vårt fellesskap og vår identitèt og på at alt ordner seg uansett. Spørsmålet er om det kan ha gått for langt når vi endelig våkner. Mon ikke en så stor tillit også kan være en svakhet som kan utnyttes av de som vil omdefinere hva som skal være limet i samfunnet?
I følge Emile Durkheim, en av den moderne sosiologi`s grunnleggere, er Religionen i samfunnet, han nevner da religionene Katolisisme, Protestantisme og Jødedom, suveren når det gjelder integrasjon av individet. En samlet helhet av religion, tradisjon og normer beskyttet individet mot selvmord (Emile Durkheim, boken Selvmordet).
Anomi
Når individet, ifølge Durkheim, blir tvunget til å forlate troen og dens normer, og selv må søke svar, følger det til desintegrasjon og selvmordsraten øker. Det er beskyttelse i religionen og dens normer. Den gir fellesskap og tillit og integrasjon. Tilhørighet og identitèt. Anomi betyr normløshet og lovløshet. Den utviklingen vi har i Norge nå hvor den frigjørende liberalismen tar mål av seg å trekke med seg alle minoriteter i likhetsforståelse og aksept ligger det en fare og lurer. Forflatningen i verdisettet blir en anomi som i stedet for å skape integrasjon skaper desintegrasjon. Det fører til likegyldighet og resignasjon.
Når humanismen og sosialdemokratiet med sin liberalisme i for stor grad overtar for religionen og den nasjonale identitèt og vil være enerådende som definisjonsmakt, da forskyves det gode gamle nasjonale og kristne norske Vi ut i kulden og blir til et uglesett De. (Les boka Etter Utøya av Bernt Torvild Oftestad, om det nye norske Vi og det nye norske De – anbefales på det varmeste. Professor emeritus i europeisk Kulturhistorie ved Det Norske teologiske Menighetsfakultet) Kristne blir mørkemenn. Folk med tradisjoner og nasjonalfølelse blir nasjonalister. Konservative blir fundamentalister. Da har det gått for langt. Jeg mener det er grunnlag for å tro at det norske folk egentlig ikke befinner seg her.
Demokratiet
Hvem definerer demokratiet? Vi har en forståelse av at det grunnleggende med demokratiet er Folkestyret, altså et demokratisk flertallsstyre hvor det er ytringsfrihet. Flertallets rett. Men er det moderne demokratiet allerede låst, med fortrinn foran flertall, til en ideologi med en liberalistisk verdinorm med grunnlag i menneskerettighetene? Hva da med religionen? Dersom demokratiet ikke kan bygge på religionens verdier, da er samfunnet slik jeg tolker Durkheim på mange måter prisgitt anomien. Med den altfor store tilliten nordmenn har til FN er vi blitt FN`s modellstat på Humanismens grunnlag. FN`s menneskerettskommisjon påklaget overfor Norge den tidligere §2 i Den Norske Grunnlov hvor Den Norske Stat bekjente seg til Den Evangelisk Lutherske Religion. Nå er den endret. (2012). Er dette en ønsket utvikling av det tradisjonsrike, religiøse og normsterke norske folk?
Hvem har definisjonsmakten i Norge i dag? Sigurd Skirbekk, professor emeritus i sosiologi ved Universitetet i Oslo, antyder i sin bok Nasjonalstaten Velferdsstatens grunnlag, at en maktens trekant kan være et samspill mellom humanistisk-samfunnsvitenskapelige forskningsmiljøer, politiserte pressgrupper (Human Etisk Forbund m.fl.) og visse mediemiljøer. Disse har inntatt det offentlige rom. Representerer de det store norske flertall? Det er et betimelig og spennende spørsmål! I vår store tillit, og i vår trygghet, har vi sovet i timen som et kristent folk, som ikke har sett nødvendigheten av å tilegne oss begreper for å imøtegå retorikken til liberalistene og Humanetikerne. Nå har våre konkurrenter vunnet fram og ligger et hestehode foran oss. Nå må vi identifisere grunnvollen vår, tradisjonen vår og folkets gode følelser for sin identitèt, kristen og nasjonal. Vi må også definere hva som er vår maktens trekant. Vi må nå være motkultur. Haugianismen var den egentlig første motkultur i Norge. Vi kan ha en fordel. Det er grunn til å tro at store deler av det norske folk egentlig er på vår side.
La oss ta tilbake samfunnsrommet! Sigurd Skirbekk sier i sin bok om Nasjonalstaten: «I det norske kulturbildet er det vanskelig å finne noen sterk intellektuell kulturkonservativisme som har kunnet balansere en liberalradikalisme som har tolket de viktigste forandringer i vår tid i et skjema for frigjøring. Det har vært lite forskningsbasert forsvar for familie og fedreland. Spørsmål om nasjonalstatens funksjon er blitt redusert til spørsmål om identitetsvalg, i den grad hele spørsmålet ikke har fått antinasjonale svar.» Så her har vi en jobb å gjøre. Både i å samle folket og å legitimere overfor dem vår gamle grunnvoll. Vi må sette disse spørsmål på den politiske agenda, slik at politiske partier tar det med i sine program og gjør det mulig for folket å bruke sin stemme.
Brynjulv Koll-Hansen
