I vårt sosialdemokrati drives det med samfunnsregulering. Det handler om tilpasning overfor både annerledes tenkende og annerledes praktiserende. Minoriteter er blitt uforholdsmessig hørt. Det kristne folket i Norge har måttet avgi plass og rom for et romsligere bedømmingssystem. Gamle Moses med de ti bud har måttet vike plassen for verdirelativismen. Humanismen er opplest og vedtatt, men den er ingen gitt størrelse. Den flyter i sammen med menneskenes drifter. Den er egentlig ikke en læremessig grunnvoll til tukt og bevarelse for den enkelte, heller snarere er den en tillatelse til unnlatelse. Dens evangelium gjelder heller individets ukrenkelig rett til ikke å bli dømt av andre.
Det vi egentlig ser er at det blir gitt lover som fristiller og likestiller, men som samtidig nekter enhver rett til å klage på utviklingen. Nettopp der ligger det nye store bud som har avløst Moses: «Du skal ikke moralisere». Dette er et bud som retter seg mot enkeltindividet og gir det frihet til å leve som det lyster.
Når det gjelder Statens lover, som omhandler individets rett til å unngå å dømmes, likestilling, likerett, diskriminering eller moms og skatt, så er det orden i sysakene. Staten virker streng og normfast – men moralsk er den det ikke!
Våre historiske og grunnleggende menneskelige normer er oppløst i form av abortloven og ekteskapsloven. For ikke å snakke om det store tyveriet fra det kristne norske folk, forandringen av § 2 i grunnloven, som fjernet statsreligionen og dermed fratok Det Norske Folk sin arv – det kristne samfunnsrommet.
Sosialdemokratiet med sin verdirelativisme mener at det innehar grunnvoll og kapasitet til å håndtere alle fraksjoner som måtte komme. Ja, det fremstår med veldig stor selvsikkerhet. Politikerne står fram og taler med myndighet. Samtidig har de klart å binde Folkekirken til Liberalismen og det moralske enkeltmenneske med frykt for dom og represalier.
Det finnes egentlig ikke lenger en opplest og vedtatt og allmenngitt gyldig verdigrunn til bevarelse av enkeltindividet. Hva da med framtiden? Likeså lite som staten tar ansvar for den enkeltes etiske utvikling, likeså lite tar den et reelt ansvar for framtiden. Den oppvoksende generasjon er prisgitt normoppløsning og verdirelativisme. Ingen vet hvor det ender! Å bytte bort Kristendommen mot Humanismen var ikke så lurt likevel.
Så, den store løgnen ligger i at sosialdemokratiet later som at det er en moralsk størrelse og en sikker grunnvoll – og det beste alternativ! Men det er det ikke. De ti buds etiske og moralske verdier er fortsatt menneskets grunnvoll.
Tilbake til Moses! Vi er ledet inn i et Kulturelt Anarki, et Religiøst Anarki og et Moralsk Anarki. Det kristne Norske Folk med sin store majoritet er ført ut i resignasjon og fatalisme. Vi lever i en tid med gamle sivilisasjoners fall. Se på den feilslåtte Arabiske Våren og et Europa som rystes i sine grunnvoller. Hva er egentlig galt? Jo, i den Bibelske arv leser vi om at Loven ble lagt til for at hver munn skulle lukkes og en hel verden stå skyldig for Gud. I det lå det en sterk føring for moralsk bevarelse og et behov for nåde. Dette er byttet ut med det motsatte: Nå er det Loven som må lukke sin munn.
