Apokalypsens Malstrøm
Vi lever i folkeslagenes, de etniske gruppers tid. I Bibelsk og profetisk sammenheng varsles denne husholdning ved Abraham: «I din ætt skal alle jordens slekter velsignes». Her ser vi den allmektige Gud, historiens Herre, som har en plan for verdens befolkning. Han har ikke ansvarsløst overlatt menneskene til seg selv, men han har gjennom tusener av år tilrettelagt for velsignelse og frelse for alle folkene på jorden. Han gir håp for framtiden. ” I Abrahams ætt, i din ætt”, som det sies i dette gudsordet og som er utgangspunktet og grunnlaget for denne velsignelsen, og som Bibelen forklarer; dette gjelder ikke ætlinger, som om det var mange, men som èn og det er Kristus. I Kristus loves en ny ætt av de som ikke er født av kjød og blod, men av ånd. Det er de som utav en ny pakt skal være rettferdige ved den samme tro som Abraham hadde – for de skal velsignes gjennom en tro som er lik hans. De er ikke født av kjød og blod. Dette er ikke Abrahams barn i kjøttet, de omskårne, men dette er menighetens tid – folkeslagenes tid – de som får oppleve at Kristus blir stor for verden og som skriften sier: «at han i de kommende tider kunne vise sin nådes overveldende rikdom i godhet mot oss i Kristus Jesus.»
Guds ord tilkjennegir at dette er en ny, annerledes og annen tid enn den som var både på Abrahams tid før loven kom, og den tid som var under den gamle pakts tid, under loven, den som ble innledet ved Moses. Bibelen sier at de som levde under lovens pakt levde under «skyggene» av det som skulle komme og at de ikke enda hadde selve tingen av det som var lovet. Det skulle komme en tid da det som var lovet og forbilledlig framstilt skulle komme og realiseres. Dette kom ved Jesus Kristus: “Nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus.”
Denne tidshusholdning, folkeslagenes tid, menighetens tid, er basert på guds plan om at menneskene skulle fylle jorden og legge den under seg. Gud lot, som skriften sier, folkeslag av samme blod bo over hele jorden, og han satte tider og grenser for deres bosteder. Dette gjorde han for at de skulle søke Gud, om de kunne føle ham og finne ham.
Jesus innleder selv denne tidshusholdning ved å si: «Meg er gitt all makt i himmel og på jord. Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.»
Selve mandatet for denne husholdning er å forkynne evangeliet for og i alle folkeslag og gjøre dem til disipler, for at Abrahams velsignelse skulle komme over hedningene. Slik skulle folkeslagene få nyte godt av arven etter Israel med paktene og løftene, og etter Israels paktsforbilde leve under Kongenes Konge og Herrenes Herre – Jesus Kristus.
For Norge sin del har denne Guds plan for hedningefolkene ført til at vi har hatt en 1000 – årig kristen historie hvor vi gjennom dåp og bekjennelse som folk har hatt en pakt med Gud. Dette har gitt en Kristusgrunnvoll i vårt folk: «Herre du har vært oss en bolig fra slekt til slekt». Vi har fått leve i det lys og fellesskap som evangeliet har skapt. Dette har blitt en kollektiv kristen bevissthet, som har kommet til uttrykk gjennom det nasjonale liv og det politiske liv. Dette har gitt folket en felles kristen etikk og moral, en felles virkelighetsforståelse og verdensanskuelse.
Vi taler intet mindre enn om Guds Rike iblant oss. I dette lyset er vi et samfunn. I dette lyset har vi tilhørighet og identitet. I dette lyset svarer vi også for våre liv og vår livsgjerning. I dette lyset enten rettferdiggjøres vi eller blir vår samvittighet dømt. Under dette riket og i dette lyset feirer vi livet, individuelt og sammen som folk. Vi bygger og samler sammen et samfunn i utvikling og forbedring.
Etter hvordan vi forstår Bibelen skal denne tidshusholdning, Folkeslagenes tid, avsluttes ved at en ny tid innledes på jord. Da skal Messiasriket som jødene var lovet starte ved at Jesus skal komme til jord og sette føttene på oljeberget. Dette blir fredsriket. Da har Kristus verdensherredømme og lov og rett skal utgå fra Jerusalem. Det er ikke av Kristus gitt noe mandat før den tid om noe verdensherredømme. Det er han som er Herre, Kongenes Konge og Herrenes Herre.
Vi har sett gjennom historien at det er gjort mange forsøk på å underlegge seg verden i enhet. Mange herskere har prøvd seg på dette – men det har blitt slått ned. Det har alltid stått «en antikrist» og lurt bak alle disse forsøk. Vi husker fra Bibelhistorien hvor menneskene i Babel gjorde opprør mot Gud for de ville ikke oppfylle Guds plan om å bli spredt over hele jorden, men bygge seg et tårn som skulle nå like inn i himmelen. Gud sa: «Se, de er ett folk, og de har alle samme språk. Dette er det første de foretar seg. Nå vil ingenting være umulig for dem, hva de så får i sinne å gjøre. Kom, la oss stige ned og forvirre deres språk så de ikke forstår hverandres tale. Så spredte Herren dem derfra ut over hele jorden, og de holdt opp med å bygge på byen.»
Poenget, som vi allerede har pekt på, er at denne tid er tiden for folkeslagene, og at mandatet som er gitt for vår tid er å forkynne evangeliet for folkeslagene som Gud har gitt tider og grenser. Det ligger ikke i menneskenes mandat å gå utover dette på egen hånd og selv avslutte hedningenes tid. Dette vil medføre å forkludre Guds plan med folkeslagene og den velsignelse han har tiltenkt dem inntil han selv skal avslutte denne tiden, som historiens suverene Herre.
Bibelens Israel er en nasjon som er andre nasjoners forbilde i kraft av de løfter og pakter folket fikk av Gud, og som hedningene nå har arvet ved Evangeliet. I den forståelse har vi som folk og nasjon en legitim rett til å kalle oss en kristen nasjon. Altså, vi har arvet paktstanken fra Israel og det blir legitimt å snakke om historiske og politiske kristne nasjoner. Et døpt folk som har en konstitusjonell bekjennelse til Kristus står i en pakt med Gud etter Israels forbilde.
Å gå utover dette mandat vil bryte grensene mellom nasjonene og ødelegge det vern Gud har gitt. Ikke minst vil det bryte opp og løse opp normer, verdier, sedvaner og kultur som Gud har bygd opp i nasjonene. «Dersom Herren ikke bygger huset, arbeider de forgjeves de som bygger på det. Dersom Herren ikke vokter byen, våker vokteren forgjeves.»
Apokalypses malstrøm
På bakgrunn av sannheten om Guds plan med folkeslagene og det mandat som er gitt for denne tid, ser vi at det er svært mange krefter som i sin virkning vil avslutte folkeslagenes tid før tiden og avslutte og forkludre Guds plan for velsignelse og Kristus-byggverk i dem. Vi vet at krefter i Islam har gått ut for å skape terror og krig for å framskynde tiden da en mann skal komme som de venter på. Vi ser også i globaliseringens tid at Humanismen med sitt hovedsete i FN medvirker til å avslutte folkeslagenes tid ved å innføre sitt regelverk gjennom menneskerettighetene som skal overta i nasjonenes grunnlov. De utskifter det verdisett som statene selv har bygd opp gjennom historien med menneskerettighetene. I prinsippet fungerer det for et land som Norge som å avsette Gud og statsreligionen for FN`s skyld. Vi snakker nå om det overnasjonale som overtar for det nasjonale.
Selve Liberalismen, det moderne demokratiet, godtar ikke at en etnisk gruppe med sitt flertall skal dominere verdier, religion og konstitusjon. Dette er i regelen en avslutning av folkeslagets tid! En umyndiggjøring – et tyveri av deres arv, historisk og kulturelt. Sjølråderetten; kulturelt, lovmessig og økonomisk, er truet av det overnasjonale, humanistiske og liberale. Dette blir en malstrøm av oppløsning av nasjoner, grenser, kulturer, religioner, verdier og identitet. Det blir en malstrøm som tvinger folkene ned i forfall fra deres normer – en anomisk tilstand.
Dette blir ødeleggende for evangeliet, som skulle forkynnes trygt innenfor rammene av folkeslagene.
Israel – forbilde eller kult?
Israel er en het potet i tiden. De fleste kristne er enig i at det er en del av Guds plan og oppfyllelse av profetier at jødene har fått sitt land, og at Gud gjør sine forberedelser for Kristi komme som Konge. Men støtter vi Israel i forståelse av den Bibelske grunnvoll og det forbilde Israel er for nasjonene der, eller har det gått over i en kultisk tilbedelse av det hellige land, som en relikvie?
Det nye store læremantraet og det nye store bud er:
«Den som velsigner deg vil jeg velsigne, og den som forbanner deg vil jeg forbanne.»
Våre kristne aviser synes å sverge til et helt nytt fedreland. De er fylt av stoff om Israel. Dette har blitt den nye hellige ku. Her tales det om en nasjonalisme med fynn og klem som for lengst er tapt hjemme på vårt eget berg. Svermerisk og romantisk reiser folk til Israel i hopetall. Det tales endog om at evangeliet knapt bør forkynnes der, for en må respektere jødenes fortid og deres kultur.
Men er den nåværende staten Israel de kristnes grunnvoll? Er det ikke Kristus som er vår grunnvoll? Er Israel en kristen nasjon? Har de tatt imot Kristus? Er de hellige og rettferdiggjort?
Vi forlater Kristusgrunnvollen hjemme i vårt eget land – vi har skiftet fedreland. Vi oppgir mandatet vi har fått av Gud for vår egen nasjon. Dette har skjedd i vår tid med avkristning av vårt eget land, forandring av § 2 i grunnloven – Norges bekjennelse til Kristus – fjerning av statsreligionen. Hjemme taler vi om at vi ikke må blande religion og politikk og har lagt oss fullstendig under Humanismen.
Israel er vårt forbilde, ja, og vi har et kirkeår med Israels høytider. Vi har et samfunn som er fostret på Nåden i evangeliet. Dette forbildet skal benyttes i det vi arbeider med det mandat vi har fått av Gud i vår egen nasjon. Det må ikke fungere slik at vi følger oppløsningen og havner i den apokalyptiske malstrøm fordi vi uten å vite det jobber sammen med de virkninger i tiden som strider mot folkeslagene og Guds verk. Uten å vite det slår vi følge og understøtter strømningene i Islam og i Humanismen. Vi jobber for og styrker Apokalypsen i stedet for å bygge en nasjon for Gud, mens det enda heter folkeslagenes tid.
Brynjulv Koll-Hansen
17.09.2016.
