Fra Velferdssamfunn til Overflodssamfunn
Velferdssamfunnet
Det velferdssamfunnet vi har i Norge i dag har av historikere og samfunnsvitere oppstått igjennom vårt lands kristendom og gjennom Pietismens nøysomhet og arbeidsomhet. Vårt folks idealer og æresfølelse har måttet samvirke for å lykkes økonomisk så vel for den enkelte som for samfunnet i sin helhet.
Helt fra tidlig barndom og ungdom har oppdragelse, disiplin, moral og utdannelse vært livsnødvendig for å være rustet til de krav en ville møte som en samfunnsborger. For å få jobb og for å ha mulighet til å vinne i konkurranse måtte en vise egenskaper som arbeidsomhet, dedikasjon og pålitelighet. Som et samfunnsmenneske måtte en også være seg bevisst at en stor del av sin egen innsats kom både familien og samfunnet til nytte. Andelen av altruisme, selvfornektelse, var stor og æren en fikk av å stå på post med sosial forpliktelse i både hjem, arbeid og samfunn var nok til å leve og dø på for de fleste. Et valg av yrke var ofte et kall til en uselvisk livsmisjon – humanitært og innovativt. Når et helt samfunn løftet på dette viset utviklet det seg en solidaritet som også tok med seg de svake, syke og eldre i denne velferden og vi fikk trygdesystemet. I alt dette var livene til de fleste regulert og de fleste var sysselsatt i arbeid, familieliv og foreningsliv. Fritid – tid for seg selv og familie var marginal da arbeid og plikter fylte det meste av tiden. Ungdomstiden var kort før en kom i arbeid og stiftet familie. Også alderdommen var kortere på grunn av kortere levetid. Dette velferdssamfunnet var kjennetegnet ved at de fleste var sysselsatt, enten i hjemmet, i skolen eller i arbeidslivet. Det var kjennetegnet ved at alle hadde det de trengte til livets opphold og kjøpekraft til et velutviklet og mangfoldig produktspekter. Det var kjennetegnet ved at det fantes ordninger for de som falt utenfor eller var syke; med helseapparat og trygdesystemer og mulighet for sosialhjelp. Dette var et urverk som tikket og gikk og som var nøye avhengig av den store andel av den norske befolkning som var sysselsatt i verdiskapene arbeid. Bak alt dette sto Protestantismens og Pietismens moral og menneskesyn, arbeidsomhet og nøysomhet.
Overflodssamfunnet
Jeg synes nå å se en glidning fra Velferdssamfunnet som skissert ovenfor til noe en kan kalle et Overflodssamfunn. Det som da vil kjennetegne et Overflodssamfunn er større fritid og rikere statlige midler til i større grad å kunne sikre den enkeltes liv og livsopphold uten at den enkelte nødvendigvis trenger å være i arbeid. En av de tingene, foruten Norges oljevelferd, som vil kunne muliggjøre dette er større effektivitet og automatisering. Vi vet at det jobbes iherdig på steder som Silikon Valley for å automatisere og forenkle folks hverdag. På grunn av elektroniske informasjonshjelpemidler og gjennom roboter vil en oppnå at mye av det arbeidet mennesker gjør i dag blir gjort av maskiner, innenfor informasjon og kunnskap, landbruk og produksjon. I det hele tatt har vi lenge vært under et skjema hvor frigjøring av individet både til fritid og frihet i form av uavhengighet fra historiske og kulturelle idealer og normer har vært det fremtredende. Vi aner allerede denne utviklingen. Ungdommer er tenåringer til de er 30 år og utsetter endelige yrkesvalg, valg av partner og etablering av familieliv. Et «fritt liv» sammen med en utvidet ungdomsgenerasjon setter de gamle idealene «på vent». Vi har også eldrebølgen hvor de gamle lever lenger. Vi har en stor andel som er trygdede på grunn av en viere tolkning av sykdomsbegrepet. Videre har vi en større andel innvandrere og nye landsmenn som er under opplæring og integrering. Totalt sett underholder nå staten flere som ikke er sysselsatt i arbeid enn noen gang før. Den andelen som gjør verdiskapende arbeid blir bare mindre og mindre. Under alt dette blir det mindre og mindre behov og beredskap for det gamle Velferdssamfunnets idealer som arbeidsomhet og nøysomhet, Protestantisme og Pietisme. Staten sikrer deg og garanterer for deg – både økonomisk og for tapt ære gjennom likestilling og diskrimineringslov. Alt ligger til rette for en ny tid. En tid hvor menneskene vil ha mer fritid, mer frihet fra fordømmende holdninger og mer frihet til å selv velge hvordan de vil leve. De gamle nedarvede idealene blir ikke lenger et like viktig valg – det blir nå tiden i større grad å definere sine egne.
En ny tid på godt og vondt
Vi går inn i en ny tid med mye mer fritid totalt sett innen befolkningen. I det hele tatt en større fristillelse og frihet for en større mengde mennesker. Visse grupper er allerede løsrevet fra arbeidsplikter og er under sin egen frihet til å definere verdiene og innholdet for hele sin tid. Dette gjelder til nå i hovedsak trygdede og eldre. Det ligger også en allerede større frihet i frihet fra tidligere normer og tidligere livsløpsmodeller med tidlig etablering av familie og tidlig valg av yrke.
Er denne store fristillelsen og denne store fritid positiv for den enkelte og for samfunnet? Historien har lært oss: «Lediggang er roten til alt vondt.» og vi har hørt de gamle si: «Det skal god rygg til å bære gode tider.» Så først – Hva kan gå galt? All denne nye tiden skal jo fylles med noe. Tidligere har en nødvendig konkurranse stått vakt over den enkelte med arbeidsmoral, disiplin og høye idealer av plikt overfor skikkelighet og Pietisme. Nå trenger ikke disse stå vakt lenger og individet blir overlatt til egen dømmekraft og fristilt til egne definisjoner. I en normoppløst tid; vil individet kunne takle denne friheten? Hvilken identitet skal den enkelte bygge og hvilken tilhørighet skal den enkelte være knyttet til – sosialt og idèmessig? Sosiologen Emile Durkheim mener Anomi, normoppløsning, fører til økt selvmord – Det Anomiske Selvmord. Videre er det en kjent sak at i det nye sosialdemokratiet skal ikke størrelser og ideologier som kristendom eller det etniske Norske folks kultur være rådende lenger. Så faktisk er det nå kotyme at det ikke skal være noe slikt til å binde oss sammen i en felles identitet. Da faller også en viktig og stor identitet og tilhørighet bort og individet flyter da fristilt i forhold til dette. Men, har ikke individet lenger behov for identitet og tilhørighet? Jo, det tror jeg! Dermed vil det kunne oppstå nye grupperinger, segregeringer og subkulturer hvor mennesker på ny definerer idèer, strukturer og hierarkier. Det vil i det hele tatt kunne bli et kulturelt anarki, et ideologisk anarki og et moralsk anarki. For å tøyle alle disse fritenkende grupper og mennesker vil Politistaten og Overvåkingssamfunnet være et faktum.
Er vi i stand til å få noe positivt ut av all denne fritiden da? Det blir krevende. I et pliktpreget samfunn hvor konkurranse og arbeid har tatt det meste av tiden og liv og ære i stor grad har vært knyttet opp til et arbeidsliv må det en ny undervisning til – kunsten å leve! Hedonismen, selvnytelsen, vil nok ikke være nok i så måte. Begreper som fellesskap, gjensidig forpliktelse, nestekjærlighet, familie, moral, kultur og humanitært arbeid vil fortsatt være de viktigste veivisere. Men det vil kreve årvåkne støttespillere i alle leire – for at ikke enkeltindividet skal falle. Glede i fellesskapet blir nøkkelen til å nyttiggjøre en slik stor gave som rikelig med tid egentlig er. Jeg håper vi er tidlig ute og demmer opp for farene og tidlig ute til å jobbe med å kunne leve. For det er det dette vil dreie seg om.
Brynjulv Koll-Hansen
18.07.2018.
