FRI VILJE OG PRÈUTVELGELSE

Har mennesket fri vilje? Ligger det i selve naturens fysikk og kjemi prèdestinasjoner i form av en gitt utvikling; handlinger, sykdom, levealder? Også i religiøs sammenheng reises dette spørsmålet hvorvidt noen mennesker er utvalgt og andre ikke; i den forståelse at det for noen ikke er håp fordi de er forutbestemt til å gå fortapt.

Etter påstander innen det naturvitenskapelige kan det like gjerne ende opp med en konklusjon at mennesket egentlig ikke har fri vilje fordi alt handler om kjemiske og fysiske reaksjoner som følger faste lover. Forskning viser også at den grad miljøet påvirker oss og vår personlighet ikke i samme grad har betydning som genene. Forskning på tvillinger skilt ved fødselen har blant annet påvist dette.

I Bibelsk terminologi snakkes det om utvelgelse og forutbestemthet. La oss se nærmere på dette.

Johannes døperen sier: «Han som kommer etter meg er kommet foran meg fordi han var før meg.»

Først: Hvem var han som sier dette, altså Johannes? Jo, Jesus sier at Johannes var den største født av mennesker, men den minste i himmelriket var større enn han. Her etableres en forskjell mellom det jordiske og det himmelske, som også Bibelen sier: «Den første (Adam) var av jorden, jordisk, den andre (Jesus) er fra himmelen. Bibelen sier videre at som den jordisk var, slik er også de jordiske, men som den himmelske er, slik skal også de himmelske være.

For det andre: Etter Johannes utsagn bebuder han et skifte. For det første er det den første pakt, lovens pakt, som skiftes ut med den nye pakt med Nåden og Sannheten, for det andre bebuder han et naturskifte – rett og slett et skifte av type liv. Det første livet, det jordiske, hadde sin destinasjon med naturlig fødsel, levetid, død og grav, det andre livet som Jesus representerer hadde ingen begynnelse, det var fra evighet av og gikk til det evige igjen.

Johannes viser oss at dette evige livet nå skulle ta over for det naturlige og komme foran. Altså, det nye livet skulle bli dominant. Evangeliet om Jesus Kristus lærer oss at det er hans korses- og oppstandelsesgjerning som gjør dette mulig. Fordi han oppfylte lovens krav og sonet synden har han åpnet veien for mennesket å få del i et nytt liv som seirer over det gamle livet. “Dersom noen er i Kristus, da er han en ny skapning, det gamle er forganget, se alt er blitt nytt”. At mennesket nå er i stand til å seire over hva som bor i materien og slippe å trelle og “gjøre kjødets og tankenes vilje” ser vi av dette sitat fra Romerbrevet: “for at loens krav skulle bli oppfylt i oss, vi som ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden.”  Så her ser vi at mennesket er frigjort og at også dets vilje igjen er blitt fri i den forståelse at den er frigjort fra tvang fra det gamle menneske. La oss nå se om det også ligger en forutbestemthet for dette nye livet.

La oss først sitere enda et Bibelord fra Efeserbrevet:

«I ham har dere da dere hadde hørt sannhetens ord evangeliet om deres frelse. I ham har også dere da dere var kommet til troen fått til innsegl Den Hellige Ånd»

I dette Bibelordet ser vi at det evige og uforanderlige presens I HAM HAR møter oss i tidens forgjengelige verden ved et HADDE HØRT og VAR KOMMET. Hva er hemmeligheten her?

Jo, Jesus Kristus tilbyr oss sitt eget evige liv, som han hadde hatt fra evighet som sønn av sin far. Han har i evangeliet muligheten til å inngyte sitt liv og sin ånd i menneskene, slik at de utbryter med Guds sønns ånd: «Abba Fader» Når de da tar imot Sønnen, blir de født på ny i ham. De blir koblet på det evige liv som var hos Faderen og som alltid har vært til. Så nå finnes de i Ham, i det evige livet, fra evighet av. Derfor kan det nå sies om dem: «De er utvalgt i Ham fra før verdens grunnvoll ble lagt». Men Gud «så» nok også den komme!

Så, det gudsord som sier: «Han som vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhetens erkjennelse» gjelder enda. Det er ikke noen motsetninger mellom muligheten til å bli frelst og forutvelgelse, for i det øyeblikk en tar i mot evangeliet ved troen får en del i dette kallet – å ha del i Jesu Kristi liv fra evighet av.

Brynjulv Koll-Hansen 31.12.2016.

Er det for sent?

Er Norge blitt et land som til syvende og sist overlater det politiske ansvaret for landet til overnasjonale organisasjoner? Er vi vitne til at det er satt i gang en utvikling som ikke er mulig å snu? Er vi sikkerhetspolitisk, ideologisk og moralsk forpliktet på Eu, Nato og FN?

Det er betegnende i en tid da vi ser at våre viktigste allierte, USA og Storbritannia, på hver sin måte tar opp kampen for nasjonalitèt og sjølråderett gjennom henholdsvis et meget dypt veivalg under valget i USA og Brexit i Storbritannia. Norge på sin side ser ut til å fastholde en klippetro på at all utvikling er god og at det overnasjonale valget representert av direktiver fra FN og begynnende forsvarsmessig dominans fra Eu er helt ok.

Det overnasjonale tar i praksis fra oss sjølråderetten. Skjemaet for globalisering og multikultur, åpne grenser og fri flyt av varer og mennesker, som er et Fn-program legitimert av menneskerettigheter, tar fra oss nasjonalstaten vår, friheten vår, tryggheten vår, kulturen vår, religionen vår, verdiene våre – ja selve identitèten vår!

Det er to begreper som representerer hva som er vår festning og forsvar mot denne utviklingen:

Sjølråderett og definisjonsmakt.

Nå er det viktig å fastholde disse for ikke å gi fra oss forhandlingskortene framover.

Hvilket Norge er det vi vil ha? Vil vi ha Franske og Svenske tilstander med segregerte og lovløse områder? Vil vi ha svenske tilstander med en normløshet som til og med visker ut forskjellen mellom gutt og jente? Vil vi ha en konflikt med Russland iscenesatt av Eu med strategiske våpen plassert i Norge opp mot Russland, som i sin tur plasserer strategiske våpen mot Norge – alt fordi Eu`s imperialisme nå tar overhånd? Skal vi som folk komme i en fryktelig klemme mellom Islam på den ene side og Russland på den andre?

Jeg ser et lite land som fort kan miste sjølråderett og definisjonsmakt, flere av sine høytider, korset i flagget, frihet og trygghet, ytringsfrihet og demokrati – ofret på det overnasjonales alter.

Hva skal til for å ta i tu med dette? En ting er i alle fall sikkert, det nytter ikke med sprettert. Det må større skyts til. Det nytter heller ikke med lavmælte småpartier. Det må en større folkebevegelse til. Nå er det tiden til å stå samlet. Mange bekker gjør en stor å. Nasjonale, kulturelle, religiøse og politiske organisasjoner må nå finne sammen under en felles parole med hovedbegreper for vår identitèt – den som vi vil bevare.

 

 

Det døpte Norske Folk.

Det er mange i dag, spesielt mange kristne, som engasjerer seg i å kjempe mot avkristningen av landet vårt. Denne kampen utkjempes på mange måter. Noen deltar på lukkede grupper på Facebook og klager i sterke ordelag over hvor det bærer hen og hvor ille det står til i landet vårt. Noen fokuserer på all innvandringen og trusselen om islamisering. Andre legger sin tillit fullstendig til å støtte Israel fordi det heter: «Den som velsigner deg vil jeg velsigne.»

Felles for de fleste av disse som engasjerer seg er at de mener det har foregått og foregår en avkristning av landet. Men da må vi først kartlegge: Ved hvilket har Norge vært kristnet. For det sier seg jo selv at for å avkristnes så må det først ha vært kristnet.

Her er to forhold ved hvilket Norge har vært kristnet.

1. En kristentro som har preget folkets hverdag og deres liv i aktiv kristen tro og gjerning, uttrykt i hverdagen i ord og handling, og i gudstjeneste og høytid.
2. En nasjonal og konstitusjonell pakt med kristendommen gjennom dåp, folkekirke og lovgivning. Denne pakten har kommet til uttrykk gjennom konfesjonsstaten, kirkeåret, kristendomsundervisning i skolene, konfirmasjonsundervisning og felles feiring av kristne høytider.

Grunnlovens § 2 hadde tidligere denne ordlyd:

«Den Evangelisk Lutherske Religion forblir den Norske Stats religion. De innvånere der bekjenner seg til denne plikter at oppdrage sine børn i den samme.»

En må svært gjerne arbeide for en aktiv deltagelse og fornyelse i troen i den praktiske hverdag i folket. Den styrkes gjennom all sunn evangelisk utfoldelse. Men når det gjelder å bringe paktsfolket Norge tilbake til Gud, må en erkjenne at det er Lutherdommen og barnedåpen som er Norges paktsreligion. Altså læren i vårt folk er knyttet opp til den lære og tradisjon som baserer seg på Lutherdommen. Også institusjonene som har representert folket vårt, Grunnloven og Kirken, har forpliktet seg og folket på denne religion.

Dersom en aksepterer at Norge har vært kristnet, så må en akseptere gyldigheten av barnedåpen og Lutherdommen. En må også akseptere at etter paktsfolket Israels forbilde har Norge gjennom sin barnedåp og bekjennelse i grunnloven vært en kristen nasjon.

Den som da ønsker å delta i å bringe Norge tilbake igjen til Gud, må erkjenne gyldigheten av dette kristengrunnlaget som ligger i det norske folk. Det er det norske folk som skal bringes tilbake til Gud i dette tilfelle. Arbeidet må derfor rettes mot dette folkets trosgrunnlag og tradisjon.

Vi bestreber oss på å delta i politisk og demokratisk arbeid for å bringe Norge tilbake til Gud. Vi tror at det finnes en stor del av det norske folk som gjerne vil beholde sin kristne kultur og en nasjonal og tradisjonell tilhørighet til kristendommen. Hjelp dem ved å bringe fram et politisk program som legitimerer deres kristne grunnvoll og historie. Gi dem en politisk plattform hvor de kan delta og bruke sin stemme. Dette er vår kristne oppgave i demokratiet.

Brynjulv Koll-Hansen 14. oktober 2016.

 

 

Apokalypsens Malstrøm

Vi lever i folkeslagenes, de etniske gruppers tid. I Bibelsk og profetisk sammenheng varsles denne husholdning ved Abraham: «I din ætt skal alle jordens slekter velsignes». Her ser vi den allmektige Gud, historiens Herre, som har en plan for verdens befolkning. Han har ikke ansvarsløst overlatt menneskene til seg selv, men han har gjennom tusener av år tilrettelagt for velsignelse og frelse for alle folkene på jorden. Han gir håp for framtiden. ” I Abrahams ætt, i din ætt”, som det sies i dette gudsordet og som er utgangspunktet og grunnlaget for denne velsignelsen, og som Bibelen forklarer; dette gjelder ikke ætlinger, som om det var mange, men som èn og det er Kristus. I Kristus loves en ny ætt av de som ikke er født av kjød og blod, men av ånd. Det er de som utav en ny pakt skal være rettferdige ved den samme tro som Abraham hadde – for de skal velsignes gjennom en tro som er lik hans. De er ikke født av kjød og blod. Dette er ikke Abrahams barn i kjøttet, de omskårne, men dette er menighetens tid – folkeslagenes tid – de som får oppleve at Kristus blir stor for verden og som skriften sier: «at han i de kommende tider kunne vise sin nådes overveldende rikdom i godhet mot oss i Kristus Jesus.»

Guds ord tilkjennegir at dette er en ny, annerledes og annen tid enn den som var både på Abrahams tid før loven kom, og den tid som var under den gamle pakts tid, under loven, den som ble innledet ved Moses. Bibelen sier at de som levde under lovens pakt levde under «skyggene» av det som skulle komme og at de ikke enda hadde selve tingen av det som var lovet. Det skulle komme en tid da det som var lovet og forbilledlig framstilt skulle komme og realiseres. Dette kom ved Jesus Kristus: “Nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus.”

Denne tidshusholdning, folkeslagenes tid, menighetens tid, er basert på guds plan om at menneskene skulle fylle jorden og legge den under seg. Gud lot, som skriften sier, folkeslag av samme blod bo over hele jorden, og han satte tider og grenser for deres bosteder. Dette gjorde han for at de skulle søke Gud, om de kunne føle ham og finne ham.

Jesus innleder selv denne tidshusholdning ved å si: «Meg er gitt all makt i himmel og på jord. Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.»

Selve mandatet for denne husholdning er å forkynne evangeliet for og i alle folkeslag og gjøre dem til disipler, for at Abrahams velsignelse skulle komme over hedningene. Slik skulle folkeslagene få nyte godt av arven etter Israel med paktene og løftene, og etter Israels paktsforbilde leve under Kongenes Konge og Herrenes Herre – Jesus Kristus.

For Norge sin del har denne Guds plan for hedningefolkene ført til at vi har hatt en 1000 – årig kristen historie hvor vi gjennom dåp og bekjennelse som folk har hatt en pakt med Gud. Dette har gitt en Kristusgrunnvoll i vårt folk: «Herre du har vært oss en bolig fra slekt til slekt». Vi har fått leve i det lys og fellesskap som evangeliet har skapt. Dette har blitt en kollektiv kristen bevissthet, som har kommet til uttrykk gjennom det nasjonale liv og det politiske liv. Dette har gitt folket en felles kristen etikk og moral, en felles virkelighetsforståelse og verdensanskuelse.

Vi taler intet mindre enn om Guds Rike iblant oss. I dette lyset er vi et samfunn. I dette lyset har vi tilhørighet og identitet. I dette lyset svarer vi også for våre liv og vår livsgjerning. I dette lyset enten rettferdiggjøres vi eller blir vår samvittighet dømt. Under dette riket og i dette lyset feirer vi livet, individuelt og sammen som folk. Vi bygger og samler sammen et samfunn i utvikling og forbedring.

Etter hvordan vi forstår Bibelen skal denne tidshusholdning, Folkeslagenes tid, avsluttes ved at en ny tid innledes på jord. Da skal Messiasriket som jødene var lovet starte ved at Jesus skal komme til jord og sette føttene på oljeberget. Dette blir fredsriket. Da har Kristus verdensherredømme og lov og rett skal utgå fra Jerusalem. Det er ikke av Kristus gitt noe mandat før den tid om noe verdensherredømme. Det er han som er Herre, Kongenes Konge og Herrenes Herre.

Vi har sett gjennom historien at det er gjort mange forsøk på å underlegge seg verden i enhet. Mange herskere har prøvd seg på dette – men det har blitt slått ned. Det har alltid stått «en antikrist» og lurt bak alle disse forsøk. Vi husker fra Bibelhistorien hvor menneskene i Babel gjorde opprør mot Gud for de ville ikke oppfylle Guds plan om å bli spredt over hele jorden, men bygge seg et tårn som skulle nå like inn i himmelen. Gud sa: «Se, de er ett folk, og de har alle samme språk. Dette er det første de foretar seg. Nå vil ingenting være umulig for dem, hva de så får i sinne å gjøre. Kom, la oss stige ned og forvirre deres språk så de ikke forstår hverandres tale. Så spredte Herren dem derfra ut over hele jorden, og de holdt opp med å bygge på byen.»

Poenget, som vi allerede har pekt på, er at denne tid er tiden for folkeslagene, og at mandatet som er gitt for vår tid er å forkynne evangeliet for folkeslagene som Gud har gitt tider og grenser. Det ligger ikke i menneskenes mandat å gå utover dette på egen hånd og selv avslutte hedningenes tid. Dette vil medføre å forkludre Guds plan med folkeslagene og den velsignelse han har tiltenkt dem inntil han selv skal avslutte denne tiden, som historiens suverene Herre.

Bibelens Israel er en nasjon som er andre nasjoners forbilde i kraft av de løfter og pakter folket fikk av Gud, og som hedningene nå har arvet ved Evangeliet. I den forståelse har vi som folk og nasjon en legitim rett til å kalle oss en kristen nasjon. Altså, vi har arvet paktstanken fra Israel og det blir legitimt å snakke om historiske og politiske kristne nasjoner. Et døpt folk som har en konstitusjonell bekjennelse til Kristus står i en pakt med Gud etter Israels forbilde.

Å gå utover dette mandat vil bryte grensene mellom nasjonene og ødelegge det vern Gud har gitt. Ikke minst vil det bryte opp og løse opp normer, verdier, sedvaner og kultur som Gud har bygd opp i nasjonene. «Dersom Herren ikke bygger huset, arbeider de forgjeves de som bygger på det. Dersom Herren ikke vokter byen, våker vokteren forgjeves.»

 

Apokalypses malstrøm

På bakgrunn av sannheten om Guds plan med folkeslagene og det mandat som er gitt for denne tid, ser vi at det er svært mange krefter som i sin virkning vil avslutte folkeslagenes tid før tiden og avslutte og forkludre Guds plan for velsignelse og Kristus-byggverk i dem. Vi vet at krefter i Islam har gått ut for å skape terror og krig for å framskynde tiden da en mann skal komme som de venter på. Vi ser også i globaliseringens tid at Humanismen med sitt hovedsete i FN medvirker til å avslutte folkeslagenes tid ved å innføre sitt regelverk gjennom menneskerettighetene som skal overta i nasjonenes grunnlov. De utskifter det verdisett som statene selv har bygd opp gjennom historien med menneskerettighetene. I prinsippet fungerer det for et land som Norge som å avsette Gud og statsreligionen for FN`s skyld. Vi snakker nå om det overnasjonale som overtar for det nasjonale.

Selve Liberalismen, det moderne demokratiet, godtar ikke at en etnisk gruppe med sitt flertall skal dominere verdier, religion og konstitusjon. Dette er i regelen en avslutning av folkeslagets tid! En umyndiggjøring – et tyveri av deres arv, historisk og kulturelt. Sjølråderetten; kulturelt, lovmessig og økonomisk, er truet av det overnasjonale, humanistiske og liberale. Dette blir en malstrøm av oppløsning av nasjoner, grenser, kulturer, religioner, verdier og identitet. Det blir en malstrøm som tvinger folkene ned i forfall fra deres normer – en anomisk tilstand.

Dette blir ødeleggende for evangeliet, som skulle forkynnes trygt innenfor rammene av folkeslagene.

Israel – forbilde eller kult?

Israel er en het potet i tiden. De fleste kristne er enig i at det er en del av Guds plan og oppfyllelse av profetier at jødene har fått sitt land, og at Gud gjør sine forberedelser for Kristi komme som Konge. Men støtter vi Israel i forståelse av den Bibelske grunnvoll og det forbilde Israel er for nasjonene der, eller har det gått over i en kultisk tilbedelse av det hellige land, som en relikvie?

Det nye store læremantraet og det nye store bud er:

«Den som velsigner deg vil jeg velsigne, og den som forbanner deg vil jeg forbanne.»

Våre kristne aviser synes å sverge til et helt nytt fedreland. De er fylt av stoff om Israel. Dette har blitt den nye hellige ku. Her tales det om en nasjonalisme med fynn og klem som for lengst er tapt hjemme på vårt eget berg. Svermerisk og romantisk reiser folk til Israel i hopetall. Det tales endog om at evangeliet knapt bør forkynnes der, for en må respektere jødenes fortid og deres kultur.

Men er den nåværende staten Israel de kristnes grunnvoll? Er det ikke Kristus som er vår grunnvoll? Er Israel en kristen nasjon? Har de tatt imot Kristus? Er de hellige og rettferdiggjort?

Vi forlater Kristusgrunnvollen hjemme i vårt eget land – vi har skiftet fedreland. Vi oppgir mandatet vi har fått av Gud for vår egen nasjon. Dette har skjedd i vår tid med avkristning av vårt eget land, forandring av § 2 i grunnloven – Norges bekjennelse til Kristus – fjerning av statsreligionen. Hjemme taler vi om at vi ikke må blande religion og politikk og har lagt oss fullstendig under Humanismen.

Israel er vårt forbilde, ja, og vi har et kirkeår med Israels høytider. Vi har et samfunn som er fostret på Nåden i evangeliet. Dette forbildet skal benyttes i det vi arbeider med det mandat vi har fått av Gud i vår egen nasjon. Det må ikke fungere slik at vi følger oppløsningen og havner i den apokalyptiske malstrøm fordi vi uten å vite det jobber sammen med de virkninger i tiden som strider mot folkeslagene og Guds verk. Uten å vite det slår vi følge og understøtter strømningene i Islam og i Humanismen. Vi jobber for og styrker Apokalypsen i stedet for å bygge en nasjon for Gud, mens det enda heter folkeslagenes tid.

Brynjulv Koll-Hansen
17.09.2016.

 

 

Gud og nasjonene

Et utdrag av boken ”I min fars hus”

Brynjulv Koll-Hansen

 

Kan en nasjon kalles kristen?

Fyll jorden!

Etter syndefallet i Edens hage avdekker skriften at Gud allerede la en plan for frelse. Han sier i sin dom over Djevelen i 1. Mos. 3,15:

”Og jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen, mellom din ætt og hennes ætt. Han skal knuse ditt hode, og du skal knuse hans hæl.”

Her tilkjennegir Gud at kvinnens ætt er Kristus, frelseren som skal komme.

Adam fikk beskjed om at jorden skulle være forbannet for hans skyld. Han skulle ikke lenger leve i en Paradisisk tilværelse, men i sitt ansikts svette skulle han ete sitt brød. Og etter endt liv skulle han dø en naturlig død.

Forholdene Adam levde under den første tiden var meget spesielle. Vi må ta utgangspunkt i at før fallet rådet det en uforgjengelig tilstand i skaperverket. På grunn av Adams fall ble skapningen lagt under forgjengelighet (Rom 8,20). Da måtte det nødvendigvis settes synlig og merkbart i gang en aksellererende prosess og degenerering – fra uforgjengelighet til forgjengelighet.

Ut i fra Bibelen forstår vi at de levde under forhold vi ikke lever under i dag, nemlig under en direktekonsekvens mellom synd og forderv. For Bibelen sier i Rom 5,12:

– og døden slik trengte gjennom til alle mennesker, fordi de syndet alle.

Og på Noahs tid i 1. Mos. 6,12:

”Og Gud så på Jorden, og se, den var fordervet; for alt kjød hadde fordervet sin ferd på Jorden.”

Her ser vi da aksellerasjonen. Og fordi Gud måtte gjøre ende på det Han hadde skapt forstår vi at det ikke var satt noe ”tak” for fordervet. De var så å si i fritt fall.

Noe av det første Gud gjorde i sin frelsesgjerning var å sende vannflommen. I og med den dømte han Jorden og ugudeligheten på den. Samtidig ble Arken til frelse for Noah og hans familie. 1. Pet. 3,19-21:

”I denne gikk han også bort og prekte for åndene som var i varetekt, de som tidligere var ulydige, den gang da Guds langmodighet ventet i Noahs dager, mens arken ble bygd. I den ble noen få, det er åtte sjeler, frelst ved vann, det som også nå frelser oss i sitt motbilde, dåpen.”

Her ser vi da at vannflommen omtales som en dåp. Arken ble jo også innsmurt med bek som på grunnteksten er det samme ord som for blod. Altså dette tilkjennegir at dette er et bilde på Kristi forsoning som skulle komme. Her blir da en gruppe mennesker ved dåpen løftet fra en fallen verden til en ny framtid med Gud i en ny verden.

Men også Jorden var blitt annerledes. Gud hadde lettet litt på den forbannelsen som rådet etter Adam. Etter at Noah hadde gått i land på Ararats berg bygde han et alter og ofret til Herren. Da sa Gud. 1. Mos. 8,21-22.:

”Og Herren kjente den behagelige duften, og Herren sa i sitt hjerte: Jeg vil aldri mer forbanne Jorden for menneskets skyld, for menneskehjertets tanker er onde fra ungdommen av. Jeg vil aldri mer drepe alt levende, slik jeg nå har gjort. Så lenge Jorden står heretter, skal såtid og høst, kulde og hete, sommer og vinter, dag og natt aldri ta slutt.”

Her ser vi da at Gud har tatt bort ”direktekonsekvensen” mellom synd og forderv. Han har satt tak på forderv og degenerering. Nå er dødskreftene konstante. Vi blir så å si født døende. Og et menneskes alder er nå 70 år og hvor det er stor styrke 80.

De mennesker som sier:” Jorden er under forbannelse” og peker på Adams fall og Guds uttalelse: ”For din skyld skal Jorden være forbannet”, må også ta dette ordet om vannflommen med. Gud har frelst Jorden fra noe av fallets følger. Dette får vi enda en gang bekreftet i 2. Pet. 3,3-7.”

”Dette skal dere først og fremst vite, at i de siste dager skal det komme spottere med spott, som farer frem etter sine egne lyster og sier: Hvor er det blitt av løftet om hans gjenkomst? For fra den tid fedrene sovnet inn, forblir alt slik det har vært fra skapningens begynnelse. Men når de påstår dette , overser de med vilje at det fra eldgammel tid var himler og en jord som ble til ved Guds ord, ut av vann og gjennom vann. Ved dette gikk den daværende verden under, da den ble oversvømmet av vann. Men de himler og den jord som nå er, er ved det samme Guds ord spart til ilden. De blir holdt oppe til den dag da de ugudelige mennesker skal dømmes og gå fortapt. ”

Altså, en dåp, et Guds ord brakte dom og frelse og la grunnlag for nye livsforhold for menneskene på jorden. Herunder ligger det også klart et forbilde som viser at Gud legger til rette for en framtid med liv og håp for dem som vil leve i dåpspakten med ham hva enten det gjelder personer eller nasjoner.

Gud hadde en plan med menneskene, et oppdrag. Fra begynnelsen lød det:

 ”Og Gud velsignet dem og sa til dem: Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden, legg den under dere og råd over havets fisker og himmelens fugler og over alt levende som rører seg på jorden.” 

Etter vannflommen fornyer Gud denne velsignelsen og dette oppdraget. Bibelen sier:

”Og Gud velsignet Noah og sønnene hans og sa til dem: Vær fruktbare, bli mange og fyll jorden!”

Men menneskene gjorde igjen opprør mot Guds vilje om å oppfylle jorden. 1. Mos. 11,4-9:

”Så sa de: Kom la oss bygge oss en by og et tårn som når opp til himmelen. La oss gjøre oss et navn, ellers blir vi spredt over hele jorden. Da steg Herren ned for å se byen og tårnet som menneskenes barn bygde. Og Herren sa: Se, de er ett folk, og de har alle samme språk. Dette er det første de foretar seg. Nå vil ingen ting være umulig for dem, hva de så får i sinne å gjøre. Kom, la oss stige ned og forvirre deres språk så de ikke forstår hverandres tale. Så spredte Herren dem derfra ut over hele jorden, og de holdt opp med å bygge på byen. Derfor ble byen kalt Babel, for der forvirret Herren all jordens tungemål og derfra spredte Herren dem ut over hele jorden.”

Vi ser her en likhet med Lucifers opprør mot Gud der han ville stige opp til gudenes tingfjell og gjøre seg lik den høyeste. Det ser ut som at hovmod og storhetstanker alltid har vært et opprør mot Guds plan for det liv han ønsker at vi skal leve i hans velsignelse.

Men Gud fikk det likevel som han ville. Han fikk spredt menneskene ut over hele jorden for at de skulle fylle den. Slik var det hans plan at folkeslagene, ætter og tunger, skulle gå fram over hele jorden og nyte godt av den i den enfoldighet og takknemlighet for Guds gode skapning som det var tenkt. Ap.gj. 17,26-27.:

 ”Han lot alle folkeslag av ett blod bo over hele jorderike, og han satte faste tider for dem og bestemte grensene mellom deres bosteder. Dette gjorde han for at de skulle søke Gud, om de kanskje kunne føle ham og finne ham – enda han ikke er langt borte fra en eneste en av oss.”

Abrahams velsignelse

Neste steg i Guds frelsesplan var å kalle Abraham. 1. Mos. 12,1-3.:

” Og Herren sa til Abram: Dra bort fra ditt land og fra din slekt og fra din fars hus til det landet som jeg vil vise deg! Jeg vil gjøre deg til et stort folk. Jeg vil velsigne deg og gjøre ditt navn stort, og du skal bli en velsignelse. Jeg vil velsigne dem som velsigner deg, og den som forbanner deg, vil jeg forbanne. Og i deg skal alle jordens slekter velsignes.”

I Guds utvelgelse av Abraham er det mange sider. For det første ble han far til et stort folk, Jødefolket. ”I Isak skal det nevnes deg en ætt”. Dette er de som er barn av Abraham i kraft av løftet. For Isak kom til verden i kraft av at Gud hadde lovt at Abraham og Sara skulle få en sønn uten at de fysisk sett var i stand til det så gamle som de var. Dette blir derfor en løftesætt som ikke er blitt til på naturlig vis, men av et Guds under. Samtidig ble han også gitt det landet som de skulle få til evig eie, Kanaan eller Israel som det nå heter. For det andre er han alle kristnes, de troendes far. De som tror på samme måte som ham. Dette er de av hedningefolkene som skulle komme til tro på evangeliet. Gal. 3,7-9:

”Derfor skal dere vite at de som har tro, de er Abrahams barn. Da skriften forutså at det er ved tro Gud rettferdiggjør hedningene, forkynte den på forhånd dette evangelium for Abraham: I deg skal alle folk velsignes. Så blir de som har tro, velsignet med den troende Abraham.”

Så her ser vi igjen Guds hensikt med å nå ut med sin velsignelse til alle folkeslag.

Hensikten med jødefolket er flerfoldig. Gjennom dette folket brakte Gud en stigende Gudsåpenbaring. Gudsordet framkom ved profet etter profet. Loven, de ti bud, ble gitt ved Moses. Skriftene, det gamle testamente ble dermed komplettert. Gjennom disse bøkene foreligger også skapelsesberetningen og menneskehetens historie for etterslekten. Gitt av Gud. Hovedformålet er et budskap om frelse for alle mennesker. Gjennom loven og ofringssystemet tilrettelegger Gud for at en forløser, et lam, kan komme og på rettferdig vis ta menneskehetens straff og sone våre synder. Som menneskehetens representant skal Jesus bli dømt ved loven og ofres gjennom det offersystem som var tilrettelagt av Moses. Så da Jesus døde så revnet da også forhenget i templet og tilkjennega at veien nå var åpnet like inn i den himmelske helligdom.  Med dette har Gud da brukt jødefolket i sin tjeneste for å tilrettelegge for frelse for alle mennesker. Gal. 4,4-5. :

” Men da tidens fylde kom, utsendte Gud sin Sønn, født av en kvinne, født under loven, for at han skulle kjøpe dem fri som var under loven, så vi kunne få barnekår.”

Saken er den at selv om Jødene er Guds folk, så viser Gud gjennom dette folket som fikk loven overgitt, at de ikke nådde fram til rettferdighet gjennom den lovens pakt som de fikk. Ei heller oppnådde de fullkommenhet ved de ofringer de bar fram av bukker og kalver. Dette gjør Gud for å stadfeste for alltid og for alle mennesker på jord at egen bestrebelse og egen gjerning ikke vinner fram til et evig liv. Når de utvalgte, jødene, ikke nådde fram på denne måten vil heller intet annet menneske på jord kunne vinne fram ved lovens gjerninger. Så dermed står det fast at både jøde og hedning må rettferdiggjøres ved troen på Jesu fullbrakte verk alene.

Så er da formålet med Abrahams velsignelse frelse for alle mennesker.

Israels grunnvoll

Bibelen sier at da jødene fornektet Jesus og forkastet ham ble evangeliet om riket i stedet gitt til hedningene. Noen mener da at jødene for alltid er blitt forkastet av Gud. Dette kalles erstatningsteologi. Jødene har da også blitt forfulgt av kristne av den grunn at det var de som drepte Jesus. Men Bibelen gir ikke hold til erstatningsteologien. Guds løfter til Israels folk om et evig kongedømme skal oppfylles og Paulus sier at da deres fornektelse førte til frelse for hedninger, så skal desto mer deres antakelse av Kristus bli til overstrømmende liv. Ved jødenes forkastelse ble en hemmelig periode i bibelen aktivert, folkeslagenes tid. Det er denne tiden vi er inne i nå hvor evangeliet forkynnes til hedningene. Etter denne perioden skal Israel motta Kristus og får da oppfylt løftet om riket som hans disipler etterspurte. Vi ser derfor at Israels funksjon er en fortsatt grunnvoll som representerer alt hva Gud har gitt av løfter og pakter. Og deres eksistens er et levende bevis for at alt Gud har lovt skal han oppfylle. Rom. 11,11-29.

”Jeg sier da: Har de snublet for at de skulle falle? Langt derifra! Men ved deres fall er frelsen kommet til hedningene for å vekke Israel til nidkjærhet. Men hvis deres fall er blitt til en rikdom for verden, og er deres fåtallighet blitt til en rikdom for hedningene, hvor meget mer da deres fulltallighet! Til dere hedninger vil jeg si: Så sant jeg er hedningenes apostel, priser jeg min tjeneste – kunne jeg bare vekke mine frender etter kjødet til nidkjærhet og få frelst noen av dem. For er verden blitt forlikt med Gud ved deres forkastelse, hva annet vil da deres antakelse bli enn liv av døde? Men er førstegrøden hellig, da er også deigen hellig. Og er roten hellig, da er grenene det også. Men om nå noen av grenene ble brutt av, og du som er en vill oljekvist, ble podet inn blant dem og fikk del med dem i sevjen fra roten, så ros deg ikke mot grenene! Roser du deg, så vit at det ikke er du som bærer roten, men roten som bærer deg! Du vil da si: Grenene ble brukket av for at jeg skulle bli podet inn. Nåvel! På grunn av vantro ble de av avbrutt. Men du står ved din tro. Vær ikke overmodig, men frykt! For sparte ikke Gud de naturlige grenene, vil han heller ikke spare deg. Se derfor Guds godhet og strenghet – strenghet mot dem som falt, men over deg er Guds godhet, så sant du holder fast ved hans godhet. Ellers skal også du bli hogd av. Men også de andre skal bli innpodet, hvis de ikke holder fast ved sin vantro. For Gud er mektig til å pode dem inn igjen. Du ble avhogd av det oljetre som er vilt, og mot naturen innpodet i et edelt oljetre. Hvor meget mer skal da de naturlige grener bli innpodet i sitt eget oljetre, som de etter naturen tilhører! For jeg vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om denne hemmelighet – for at dere ikke skal anse dere selv for kloke: Forherdelse er for en del kommet over Israel, inntil hedningenes fylde er kommet inn. Og slik skal hele Israel bli frelst, som det står skrevet: Fra Sion skal befrieren komme. Han skal rydde bort ugudelighet fra Jakob. Og dette skal være min pakt med dem, når jeg tar bort deres synder. Når det gjelder evangeliet, er de blitt fiender for deres skyld. Men når det gjelder utvelgelsen, er de elsket for fedrenes skyld. For Gud angrer ikke sine nådegaver og sitt kall.”

Israels forbilde

Når vi nå har sett at det som ble gitt til jødene gjennom historien egentlig var en arv til alle mennesker og alle folkeslag, da forstår vi at de løfter og pakter som er omskrevet gjennom Bibelen er et forbilde slik at vi alle kan motta det. ”For jøde først og så for greker” er en terminologi i Bibelen.

Ef. 2,11 – 3,6.:

” Kom derfor i hu at dere før var hedninger i kjødet, og ble kalt uomskårne av de såkalte omskårne, de som med hånd er omskåret på kjødet. Kom i hu at dere på den tid var uten Kristus, utestengt fra Israels borgerrett og fremmede for paktene med deres løfte. Dere var uten håp og uten Gud i verden. Men nå, i Kristus Jesus, er dere som før var langt borte, kommet nær til ved Kristi blod. For han er vår fred, han som gjorde de to til ett og brøt ned det gjerdet som skilte dem, fiendskapet, da han ved sitt kjød avskaffet den lov som kom med bud og forskrifter. Dette gjorde han for i seg selv å skape de to til ett nytt menneske og slik stifte fred, og i ett legeme forlike dem begge med Gud ved korset, for der drepte han fiendskapet. Og han kom og forkynte fred for dere som var langt borte, og fred for dem som var nær ved. For gjennom ham har vi begge adgang til Faderen i èn Ånd. Så er dere da ikke lenger fremmede og utlendinger, men dere er de helliges medborgere og Guds husfolk, bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, og hjørnesteinen er Kristus Jesus selv. I ham blir hele bygningen føyd sammen og vokser til et hellig tempel i Herren. I ham blir også dere, sammen med de andre, bygd opp til en Guds bolig i Ånden.

Derfor bøyer jeg mine knær, jeg, Paulus, som er blitt Jesu Kristi fange for deres skyld, dere hedninger – så sant dere har hørt om husholdningen med den Guds nåde som er meg gitt for dere. Ved åpenbaring har han kunngjort for meg hemmeligheten, slik jeg ovenfor har skrevet med få ord. Når dere leser det, vil dere kjenne min innsikt i Kristi hemmelighet. Den var ikke i tidligere tidsaldre gjort kjent for menneskenes barn slik som den nå er blitt åpenbart for hans hellige apostler og profeter ved Ånden: At hedningene er medarvinger, de hører med til legemet, og de har del i løftet i Kristus Jesus ved evangeliet.” 

Når det gjelder Israel som vårt forbilde slår skriften fast det prinsipp som gjelder for skrifttolkning og tilegning av Guds velsignelser – at det Israel gikk igjennom var ”skygger” av det som skulle komme. At det var et bilde og en anvisning til lærdom for oss senere etter at Kristus egentlig hadde kommet.

Hebr. 8,5.:

”De gjør tjeneste ved en helligdom som er et avbilde og en skygge av den himmelske, slik som Moses fikk beskjed om da han skulle bygge tabernaklet: Se til at du gjør alt etter det bilde som ble vist deg på fjellet!”

Hebr. 10,1. :

” For loven har bare en skygge av de goder som skulle komme, ikke tingenes virkelige skikkelse. Derfor kan ikke loven, ved de offer som hvert år blir båret fram, gjøre dem fullkomne som kommer fram med dem.”

Så er da evangeliet et frihetsbrev for hedningene som åpner for at vi kan tilegne oss den fulle arv fra skriftene. Alt hva de rommer er tiltenkt i hovedsak den tid vi nå lever i. For nå er Kristus kommet med sin fylde. Så la oss da ransake skriftene og i dem finne alt det grunnlag de gir for velsignelse og rikdom og frelse!

Pakt med Gud

All jordens Herre, Den Allmektige og alle steds nærværende Gud, gav sin enbårne Sønn til soning for våre synder og oppreiste ham fra de døde på den tredje dag. Fil. 2,9-11.

”Derfor har og Gud høyt opphøyet ham og gitt ham det navn som er over alle navn, for at i Jesu navn skal hvert kne bøye seg, deres som er i himmelen og på jorden og under jorden, og hver tunge bekjenne at Jesus Kristus er Herre til Gud Faders ære.”

Det er ikke mer enn rett og riktig at alt er pliktig å tjene Kristus. ”Komme ditt rike, skje din vilje som i himmelen så også på jorden. – for din er makten, prisen og æren”. Evangeliets mål er at Jesus Kristus i alle deler skal være Herre. Når Jesus taler om himmelriket, sier han. Luk. 13,20-21.

”Hva skal jeg ligne Guds rike med? Det er likt en surdeig som en kvinne tok og skjulte i tre skjepper mel, til alt var gjennomsyret. ”

 Her er Guds rike lignet med en surdeig hvis kraft og påvirkning pågår til alle disse tre skjeppene er gjennomsyret. Guds rikes mål er at alt til slutt er underlagt Kristus.

 ”Om en husholdning ved tidenes ende da han atter ville samle alt til ett i Kristus.”

En skjeppe er en krukke og et rommål. Denne ble brukt i den daglige husholdning. Det daglige liv kretset rundt skjeppen. Den ble det kjøpt mat i som ble målt opp. Den ble det hentet vann i og lagd mat i. Ved endt dag kan en tenke seg at skjeppen sto rengjort mitt i rommet og oljelampen, lyset, ble satt oppå slik at det lyste for alle i huset. Når Jesus her bruker skjeppen i lignelsen så må vi forstå det som et bilde på husholdningen, familien. At en hel krukke ble gjennomsyret må bety at hele familien, husholdningen, skulle vinnes for Gud. Når så Jesus bruker tre skjepper i lignelsen må vi forstå dette dit at han taler ikke alene om èn husholdning men flere. Guds rike skal altså gjennomsyre alle husholdninger – det er det som er meningen! Av de viktigste husholdninger kan vi plukke disse tre:

1. Mitt hjertes husholdning.
2. Familien.
3. Nasjonen.

Det som også er viktig å merke seg er at Gud vil gjøre pakt med alle disse husholdningene. Det er det bibelsk grunnlag for. Skulle Gud la husholdningene seile sin egen sjø uten rettledning for hvordan de skal tjene ham?

Den personlige husholdning inngår pakt med Gud ved at en tar i mot Jesus som sin personlige frelser og blir døpt. Da har den enkelte inngått pakt med Gud.

Familien er omtalt ved flere eksempler i Bibelen hvor det blir uttalt: ”Jeg og mitt hus, vi vil tjene Herren!” ”Og de ble døpt med alle sine. ” ”Tro på den Herre Jesus, så skal du bli frelst du og ditt hus.”Familien omtales som et integrert hele og har dåpens pakt med Gud.

Nasjonen inngår i misjonsbefalingen hvor det sies:

”Meg er gitt all makt i himmel og på jord! Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn, og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende!”

Et ord for husholdning som blir brukt i Bibelen er ordet ”hus”. I de tilfellene hvor ordet hus blir brukt, for eksempel ”I dag er dette hus blitt frelse til del”, ”fryktet Gud med hele sitt hus”, så er dette det ordet i grunnteksten som heter ”oikos”.  Studiebibelen sier at dette ordet for hus har en utvidet betydning til å bety familie, disse som bor i huset. Dette er ytterligere utvidet til å bety en slekt, f. eks. ”Davids hus”, en stamme: ”Judas hus”, eller endog hele folket:” Israels hus”.

Vi ser at Gud omtaler grupper av mennesker spesielt og behandler dem spesielt. Altså han behandler dem kollektivt som gruppe. Han dømmer endog også kollektivt. Gud dømmer enkeltmennesker og han dømmer grupper av mennesker. Han dømmer synd i tre ættledd og han velsigner i tusen ættledd.

”Dersom Herren ikke bygger huset, arbeider de forgjeves de som bygger på det. Dersom Herren ikke vokter byen, våker vokteren forgjeves.”

En nasjon kan ha pakt med Gud på grunnlag av Israels grunnvoll og Israels forbilde ved at hedningene nå har arvet alle disse rettighetene gjennom evangeliet. Nasjonen Israel ble kalt ut i fra Egypt. De slaktet påskelammet som er et bilde på at de mottok Kristi Forsoning, altså Kristendommen. Dette var også grunnlaget for en vandring med Gud og hele folket ble døpt til Moses i skyen og i havet. De var da overgitt til en pakt med Gud hvor Gud ledet og fulgte dem dag for dag.

”De var alle under skyen, og de drakk alle av den åndelige klippe som fulgte dem og det var Kristus.”

Her peker ordet på at det egentlig var Kristus som fulgte jødene i ørkenen selv om de tjente under skyggene av det som skulle komme. Dette viser at det egentlige mål og den egentlige sannhet var at de var kalt til å følge Kristus som folk. Så kan man si: ”De fleste trodde ikke og deres kropper falt i ørkenen”. Ja, og likevel ble Gud værende i sin pakt med folket. Dette viser at et land som har pakt med Gud også kan bestå av mange som ikke tror men at Gud likevel blir ved sin pakt som hyrde for nasjonen.

Hva skal så til for at en nasjon har pakt med Gud? For det første er det klart at nasjonen må ha sjølråderett. Ingen kan inneha en pakt som ikke har myndighet og ikke råder over seg selv. Da er det sjølsagt at de ikke kan gå god for verken opprettholdelsen eller utførelsen av det pakten krever. For eksempel kan ikke et land som selger ut sin lovgivning til et unionsstyre inneha en pakt, for de råder jo selv ikke for konstitusjonen. Da er det unionen som må ha pakt med Gud dersom det skal være gyldig all den tid at det da er unionen som går god for lovgivningen.

Det neste som må til for at et land kan ha pakt med Gud er at det i sin grunnlov/konstitusjon bekjenner seg til Kristus. Hvordan kan ellers en politisk nasjon bekjenne om den ikke bekjenner gjennom sin grunnlov. Ellers er det jo en selvfølge at en slik bekjennende grunnlov også legger til rette for kristen undervisning gjennom en hovedkirke eller gjennom representative kirker.

Det tredje er at folket ansès som døpt i sin fullhet. Et eksempel på dette er Lukas 3,21:

”Men det skjedde, da alt folket lot seg døpe, og Jesus var blitt døpt og bad, da åpnet himmelen seg.”

Ordet for folk her er på gresk ”laòs” som betyr folk, folkeforsamling, nasjon. Det dette skriftordet da sier er at det ansès som at hele folket som kollektiv gruppe hadde antatt Johannesdåpen. Selvfølgelig forstår vi at det var mange som ikke lot seg døpe, fariseere og lignende, men likevel , da brorparten hadde latt seg døpe ble det tilregnet folkegruppen å være døpt.

Dermed konkluderer vi med at den nasjon som har sjølråderett, har en grunnlov som bekjenner seg til kristendommen og har et folk som i sin fullhet er døpt – den nasjonen står i en pakt med Gud.

Konstitusjonell kristendom

Konstitusjonell kristendom er viktig av mange grunner. For det første er bekjennelsen til Kristus viktig. For det neste er en bekjennende grunnlov det første vern om de verdiene som er folkets religion og livssyn. Det er også et grunnlag for å støtte folket og politisk utføre alt det som må til for praktisk følge opp dåpsopplæring gjennom skoleverk og kirke.

Kirkeåret med offentlige helligdager gjennomsyrer hele folkelivet. Et pulserende samfunn står sammen i en rytme mellom Påske, Pinse og Julefeiring. Søndagen er også helligholdt og er avsatt til kirkegang.

Det som ikke minst også er viktig er at landet har en offentlig ideologi, en statsreligion. Dette er ikke bare en idè på et papir, men det er en virkelighetsoppfatning som er innarbeidet i et folk gjennom lange tider. Selve samfunnsrommet preges av felles tro og et felles syn på verden. Gudsbildet en tror på sammen er bygd opp over lange tider, det omfatter felles språk, verdier, moral og etikk. En har også felles følelser i forhold til verdier, sanger og høytidsfeiring.

Samfunnsånd og dugnadsånd er også sterkt avhengig av en konstitusjonell kristendom som gir en følelse av at vi kan tjene Gud i det offentlige rom ved samtidig å tjene det politiske samfunn. Den kombinasjonen er umulig dersom den politiske nasjonen står for sekulære eller motstridende ideologier. Da kan en oppleve det motsatte, at folk trekker seg unna og privatiserer sin innsats og dugnadsånd.

Mange vil kanskje si at den politiske nasjonen ikke trenger være kristen dersom bare de kristne er i stort antall. Da vil vel Gud velsigne landet likevel? Det er klart at Gud velsigner som svar på bønn. Men velsignelse som svar på bønn forandrer ikke den sannhet at en nasjon ikke bekjenner seg til Kristus i sin grunnlov. Det er like fullt en utroskap mot Gud som åpner for alternative sekulære krefter. ”Vennskap med verden er fiendskap mot Gud.”

 

Norges paktsreligion

Hvor står så Norge i det å ha pakt med Gud? Den første betingelsen er oppfylt ved at vi har sjølråderett. Vi kan gå god for en pakt all den tid vi selv råder over vår lovgivning og selv utøver all politisk makt i vårt eget land.

Dernest har vi hatt en grunnlov som har bekjent seg til Kristus. § 2 i grunnloven har sagt. ”Den Evangelisk Lutherske Religion forblir den Norske stats religion. Innvånere som bekjenner seg til denne plikter at oppdrage sine barn i den samme.” I tillegg har vi hatt mange paragrafer som har sikret kristendommens flertall i storting etc.

For det tredje er brorparten av folket døpt. Rundt 75% med Folkekirkens dåp og rundt 5% med andre kirkers dåp. Så 80 % av folket er døpt med den kristne dåp.

Dette gjorde Norge til en kristen nasjon som hadde pakt med Gud. Ut ifra dette har Norge hatt en fartstid på 1000 år hvor vi stort sett har vært innenfor pakten.

Hva kan så true pakten? Selvsagt om vi bryter noen av forutsetningene. Selvsagt unslipper vi ikke Guds dom over ugudelighet fordi nasjonen har en pakt med Gud. Men jeg tror Gud behandler en bekjennende partner forskjellig fra en som fornekter Ham.

Vi kan bryte forutsetningene for pakten ved å gå inn i en union som ikke bekjenner seg til Kristus. Da selger vi ut selvråderetten og selvstyre og kan selv ikke inneha en gyldig pakt. En handelsavtale er selvsagt ikke det samme som en politisk union som overtar konstitusjonell lovgivning.

Det vil ta en tid før antall døpte vil være så få at vi ikke lenger kan anses som en døpt nasjon. Men etter at vi forandret vår grunnlov ble vi en sekulær stat som ikke bekjenner seg til Kristus. Vi har nå brutt Norges pakt med Gud!

Det virket som at de Kirkelige og geistlige ikke helt skjønte konsekvensen av å bli en sekulær stat. Selvfølgelig tenkte de på at det er uholdbart å bli overstyrt av en regjering og et storting. Men å holde nasjonen Norge innenfor pakten var nok viktigere enn å kjøpe seg frihet for Kirkens sjølstyre i nærmeste framtid. Det skulle fremdeles vært mulig å sloss fram det å være Herre i eget hus, nemlig Kirken, uten at vi som nasjon gikk til det skritt å skille Kirke og stat.

Sakens kjerne er at prester og Folkekirkens ledere har mistet kraft og innflytelse. For å bøte på det så de ingen annen utvei enn å arbeide for å skille Kirke og Stat. Da ville de vinne tilbake en posisjon hvor de kunne være herre i eget hus. De ville få tilbake autoritèt til å holde på avstand liberale ledere som Staten ellers ville ha påtvunget dem. På den annen side utnyttet de sekulære kreftene i landet situasjonen Folkekirken var i ved å gi næring til idèen om å skille Kirke og Stat. Deres interesse var å løsrive Staten fra all kristen innflytelse og la Humanismen ta hovedsete.

 

 

Moderne eller Konservativt / Flerkultur eller Norsk Kultur

Europa er i krise. Og ikke bare Europa, vårt eget Norge også. Migrasjonskrise. Ukontrollert innvandring legger press på ytringsfriheten og tryggheten fordi så mange muslimer kommer i en tid med mye terror og frykt. Dette truer demokratiet og det Europeiske verdigrunnlag. En ser tiltagende segregering, kriminalitèt og lovløshet. Selve forsøket på å mildne muslimene og integrere dem i samfunnet fører til at en forflater sitt eget verdisett for å gi rom og likhet for alle. Samtidig med dette bygger en ned sitt eget kulturelle forsvarsverk, både for å imøtekomme muslimene men også for å fullføre det sekulære løp som er satt opp for frihet under Liberalismen.

Og dette er jo det store mantra i tiden. Globalisering og multikultur basert på det moderne syn på demokratiet med «Frihet, likhet og brorskap. Dette er det store overnasjonale budskap som går ut fra FN, hvor menneskerettighetene skal overta for religionene, og det sekulære demokratiet med sitt store liberale frihetsskjema under FN som paraply, skal overta etter nasjonaldemokrati og folkesuverenitet som har båret i seg den historiske statsdannelsen i parløp med religionen, Katolisisme og Protestantisme. Men hvordan har dette gått? Hvilke resultater høster vi nå etter den grenseløse rausheten og snillismen, etter å ha stilt våre demokratier og våre land vidåpne?

I etterpåklokskapens navn: – Har vi gått feil vei? Var det lurt å bytte Europeisk kultur bort mot flerkultur? Var det lurt å la den sekulære Humanismen, med sin Liberalisme, definere demokratiet på bekostning av nasjonaldemokratiet og Kristendommen? Var det lurt å åpne opp grensene for fri flyt av varer, mennesker og kulturer, samt ideologier som truer vår eksistens?

Det politisk riktige i tiden, nemlig å være FN lydig hva angår det moderne syn på demokratiet med et skjema for aksept, integrering og fellesskap mellom alle nasjonaliteter og kulturer, hviler enklest mulig sagt på to hjelpeløse påstander. 1. Nasjonalisme fører til krig og rasisme. 2 Religion fører til krig. Disse to argument blir, spesielt i et land som Norge, to kjempestore løgner. Hos oss er nettopp nasjonalitet og kristendom selve de to store byggesteiner som har skapt et av verdens mest velfungerende og humane demokrati.

Hvordan har denne liberaliseringsprosess forløpt med hensyn til det nasjonale og konstitusjonelle Norge? I forholdet mellom stat og kristendom? Hvordan gikk det til at bekjennelsesesparagrafen § 2 i grunnloven ble endret? Det store kompromisset, Kirkeforliket, som var en hestehandel mellom stat og kirke, løsrev staten fra kristendommen og gav kirken sitt eget demokrati.

 

Kirkeforliket

Bernt T. Oftestad kom i 1998 med boken Den Norske Statsreligionen – Fra øvrighetskirke til demokratisk statskirke. I denne boken legger han særlig vekt på virkningen av den dyptgripende moderniserings- og sekulariseringsprosess som begynte i det nittende århundre og som ennå ikke er avsluttet.

Oftestad begynner sin bok slik:
”Statsreligion – en anakronisme? Kan staten være religiøs? Bør den knytte til seg en bestemt religion eller konfesjon og gi den særlig støtte? Ut fra en moderne demokratisk vurdering bør staten være nøytral religiøst sett, fremme enhet og samforstand blant borgerne uten å ta hensyn til deres religiøse eller konfesjonelle overbevisninger. I et moderne demokrati bør staten først og fremst sikre religionsfrihet. Den bør med andre ord avlastes for de konflikter som religionen ofte har vært og kan bli kilde til.”

Bernt Oftestads analyserende spørsmål ”Kan staten være religiøs?” besvares i Bibelen hvor en forstår at også hedningenasjoner kan ha pakt med Gud på samme måte som Israel. Vår grunnlovs bekjennelse i den tidligere § 2, hvor det har vært sagt at Den Evangelisk Lutherske Religion forblir den Norske stats religion, har gjort den Norske stat til en Evangelisk Luthersk stat, altså en kristen nasjon.

Neste spørsmål fra Oftestad; ”Bør den knytte til seg en bestemt religion eller konfesjon og gi den særlig støtte?”, blir en fremstilling som at staten skulle være nøytral i utgangspunktet. Jeg mener Norge ikke er en stat som er nøytral i utgangspunktet. Norges historie forteller at nasjonen ble skapt og samlet gjennom kristendommen. Norge er en døpt nasjon – et kristent folk! Folk og kirke har vært synonymt. Derfor har også grunnloven gitt bestemmelser og føring for bevarelse av kristendommen. Så lenge som at 80 % av det norske folk er døpt med den kristne dåp står ikke staten nøytral for ansvaret at vi er en kristen nasjon. Å hevde noe annet er utroskap mot folket som har stått ved døpefonten og bekjent seg til Kirkens lære. I dag hvor en motarbeider en slik kjensgjerning er dette å svikte folket. Å fristille en stat fra et slikt suverent flertall strider mot alle kulturelle og folkerettslige forståelser.

Et utgangspunkt og en fremstilling at ”ut fra en moderne demokratisk vurdering bør staten være nøytral religiøst sett, fremme enhet og samforstand blant borgerne uten å ta hensyn til deres religiøse eller konfesjonelle overbevisninger” er å forholde seg til den politiske nasjonen uten å ha folkets kristne bekjennelse og tradisjon som grunnlag for den, men det moderne demokratiske. Selv om en arbeider for en kirke som internt søker en læremessig integritet, selger vi likevel gudsnasjonen og ofrer den på det moderne demokratiske alter.

Dersom vi kun har dette moderne demokratiske utgangspunktet for debatten angående kirke og stat forkaster vi den kristne nasjonen. Konfesjonen, bekjennelsen i grunnloven er et hovedpoeng for å være en kristen nasjon. Derfor blir det påfallende å bagatellisere vårt lands bekjennelse i grunnlovens § 2 og fjerne den. Det fratar Gud erobringen av Norge, vår politiske nasjons bekjennelse til Kristus.

FN påklagde § 2 i den Norske grunnloven fordi den bekjente seg til en religion og fordi den la føringer for dåpsundervisning. Men skal vi lyde FN mer enn behovet hos vårt eget folk? Politikere prøver å skape en enhet mellom religioner ved å undergrave religionene ved at menneskerettighetene nå skal ta religionens plass som høyeste norm. Egentlig motarbeider de alle religiøse stater. De bruker menneskerettighetene som rambukk for å intervenere det ene land etter det andre og dette blir truende for mange religiøse samfunn. Gjennom dette kan FN oppfattes som en totalitær organisasjon. Menneskerettighetene er et fint arbeidsverktøy internasjonalt. Men å gjøre dem til en ny verdensideologi som skal skyve unna religionene vil aldri lykkes – det vil aldri bli frivillig godtatt av en gjennomgående religiøs verden. Her ligger opphavet til polariseringen.

Bakkevig-utvalget fikk i slutten av 90-årene som mandat blant annet å utrede forskjellige modeller for ordningen av forholdet mellom stat og kirke. De landet på intet mindre enn å endre § 2 og ta bort statsreligionen.

Her er hva Bakkevigutvalget tilrådde:

Statleg religionspolitikk og Den Norske kyrkja. (Boken Samme kirke – ny ordning, innstilling fra Kirkerådets kirke/stat – utvalg 2002)

Det bør utviklast ein samla statleg religionspolitikk som fører til jamstelling mellom trus – og    livssynssamfunna. Den må vere aktivt støttande ved å leggje forhold til rette for deira verksemd. Det må sikrast fridom og høve til individuell og kollektiv religionsutøving.

Staten sitt religionspolitiske ansvar bør fastsetjast i Grunnlova.

For å leggje grunnlaget for ei jamstelling av trus – og livssynssamfunn i Noreg, bør Stortinget endre dei paragrafane i Grunnlova som omhandlar Den Norske Kyrkja og Kongens kyrkjestyre.

Alle trus – og livssynssamfunn bør få økonomisk støtte frå staten.

Det offentlege har eit ansvar for å gje opplæring om religion og livssyn gjennom skuleverket. Det offentlege bør i tillegg aktivt støtte opplæring og oppseding som skjer innan trus – og livssynssamfunn, slik at dei kan formidle tradisjon og verdiar innan eit levande trusmiljø.

Kyrkjelege tenester i offentlege institusjonar bør halde fram, for brukarane sin del. I denne verksemda bør det offentlege også gje rom for andre trus – og livssynssamfunn enn Den norske kyrkja.

Ved viktige hendingar i nasjon og folk kan det vere naturleg at Den norske kyrkja tilbyr kyrkjelege tenester

Det er tydelig at Bakkevigutvalget har hatt ”det moderne demokratiske” som utgangspunkt for sin tenkning og ikke folkets historiske, kristne og nasjonale fundament, og dermed har sviktet den kristne nasjonen til fordel for den demokratiske kirken og det liberale demokratiet. De inngikk kompromiss. Den sekulære staten fikk sitt. Likeså de geistlige i sin kirke. Den store taperen var vårt eget folk – vår egen nasjon. Nå er statsreligionen borte. Konfesjonsstaten er borte. Og folkets verdigrunnlag og identitèt på Luthersk grunn er borte.

Selve konkretiseringen av mandatet Bakkevigutvalget fikk, selve mandatets hovedanliggende var formulert slik:

«Gitt det norske samfunns og Den norske kirkes historie, hvordan skal Den norske kirke organiseres for å kunne forholde seg kritisk og konstruktivt til den aktuelle kulturelle, religiøse og politiske virkelighet? Hvilken organisering av Den norske kirke – med særlig henblikk på relasjonen mellom stat og kirke – svarer best til kirkens identitet og formål?» (Boken Samme kirke – ny ordning, innstilling fra kirkerådets kirke/stat – utvalg 2002)

Kirken fikk med dette sitt demokrati. Målet var at dette skulle svare til kirkens identitet og formål. Men har det gjort det? Hva sitter vi nå igjen med? Jo, det kirkelige demokrati har fått kirken til å falle. Selve lærespørsmålet ble satt ut til høring – vigselsliturgien – selve samfunnets fundament, ekteskapet mellom mann og kvinne. Ekteskapsloven er endret og kirken gikk med på vigsel av samkjønnede par. Dette er svært dramatisk! Vi solgte Gudsnasjonen, fjernet bekjennelsen i § 2 og tok bort statsreligionen. Alt dette for å få den demokratiske kirken – som falt.

Hvor er læregrunnen nå? Hvor er de nedarvede normer? Hvor er den kollektive samvittigheten – i et samfunn som ved Liberalisme er overlatt til Anomi – normløshet? Se på de politiske partier, hvilke av dem har i sitt prinsipprogram nedfelt å bevare Norge som en kristen nasjon, med konfesjon og føring for dåpsopplæring. Hvem av dem respekterer historien vår, tradisjonen vår og kulturen vår? Også monarkiet er under angrep, institusjonen som har en meget sterk symbolverdi for felles Norske idealer. Institusjonene har falt, Kirken, grunnloven, partiene og mediene. En konsensus for feighet og unnfallenhet.

Kulturarven vår, normene våre og idealene våre «flyter» nå udefinert i det Norske folk. Dette har havnet under det politisk ukorrekte. Men det er likevel mange kulturbærere igjen i vårt folk. Dette kommer til uttrykk gjennom kirker og organisasjoner, samt gjennom sosiale medier. Bevegelsen, motkulturen, later til å være stor. Det er innslag av nye politiske partier, nye medier og konservative bevegelser.

Det er nå tiden til å snu, til å vende tilbake til det som fungerte. Det som har dype røtter i nasjon og i kultur og kristenliv. Kampen mot konsensus har startet. Det normsterke norske folk tilegner seg nå nye begreper for å imøtegå den liberale retorikken. Vi har samtid og problemer på vår side. Problemene legitimerer vår kamp – rettferdiggjør den. I en tid med sterke behov for grensesetting må disse grensene legitimeres på den gamle verdigrunnvoll – den som bor i folket vårt. Den historiske, kristne og nasjonale grunnvoll.

Fra mars 2016.

Paradigmeskifte

Europa og Norge står nå overfor store utfordringer. Umiddelbare politiske spørsmål som krever svar handler om flyktningestrøm og mottaksapparat, integrasjon og økonomi. I tillegg krever terroranslag I Europa mobilisering for sikkerhet og overvåking. Funksjonen av Eu, Eøs og Schengen er også under lupen fordi grensene er under press. Alt dette krever på kort sikt raske løsninger og legger også stort press på stater og deres befolkning. Men all immigrasjonen med stor tyngde av muslimsk innvandring stiller også store spørsmål omkring demokratiets framtid i Europa. Dette gjelder demokratiets ytringsfrihet, men går også dypere ned til de ideologiske grunnkrefter for de Europeiske demokratier. Vi kan snakke om en ideologisk krise som krever en ny ideologisk reetablering.

Det moderne demokratiet som er sprunget ut av Den Franske Revolusjon med Frihet, Likhet og Brorskap og som regnes som grunnlaget for menneskerettighetene, er det vidåpne demokratiet som under globalisering og flerkulturalitet inviterer inn alle forskjelligheter med tillit til at alle vil respektere denne felles frihetens ånd. Likhet, aksept, toleranse og religionsfrihet har lenge vært hellige prinsipper.

Liberalismen og den sekulære humanismen har mer og mer tatt over etter det grunnlag som var felles for de fleste Europeiske statsdannelser, kristendommen. Selv om kristendommen har representert flertallet i befolkningen, har dens normer likevel blitt ofret på det moderne Demos alter. Ethnos som har rommet folkesjelen og som har båret den nasjonale identitet og samhold med seg har blitt skjøvet i bakgrunnen. Liberalismens ukrenkelige frihetsprinsipper har hatt fortrinn foran flertall. Det vernet om verdiene og samholdet som kristendommen representerte i konfesjon og konstitusjon er blitt tatt bort med den følge at parlamentene og de politiske partiene nå er så åpne at de står uten vern mot det som i likhet med den Trojanske hest kan snu til å bli en direkte totalitær motarbeidelse av demokratiets frihetsprinsipp.

Paradigmeskifte
Selve normløsheten i det moderne og sekulære demokratiet gjør to ting: Det demoraliserer og nøytraliserer den del av befolkningen som er bærerne av den historisk kulturelle etikken, samtidig som den åpner for destruktive krefter. Våre gamle læremestere som blant annet Emile Durkheim og Max Weber priser protestantismen som det mest suverene for integrasjon og dens puritanisme som grunnlag for velferdsstaten. De opprinnelige og historiske størrelser som kristendommen og nasjonalstaten må igjen hentes opp til de balanserer det moderne demokratiet med dets friheter.

Det framtvinges nå en større strenghet for bevarelse av demokratiet. Valget vil nå være mellom en tidlig eller en sen strenghet. De to krefter, den forsmådde etniske befolkning og det fremadstormende radikale Islam, styrer mot en sterk polarisering av samfunnet. Dersom en venter med regulering av de truende krefter og samtidig ikke skaper ideologisk rom for kristendom og nasjon i de politiske partier, vil en komme i en situasjon hvor en sen og for sterk regulering nettopp vil kneble det frie demokratiet. Vi står nå ved en skillevei og vi må ta et tidlig oppgjør og godta at det vidåpne demokratiet får en ripe i lakken. Men det er tross alt bedre enn et senere totalhavari.

Moderniseringen av samfunnet har blitt framstilt som et valg mellom kristendommens dogmer og krav opp mot liberal frihet. Dette synes å ha blitt kjøpt av både stat og kirke. Men det paradoksale er at dette nå er blitt et umulig valg. Situasjonen har snudd slik at det reelle valg nå står mellom radikal Islam og Kristendom. Liberalismens åpenhet er ikke alene egnet til å sette grensene for det totalitære og radikale, nettopp fordi dens gjensvar blir en totalitær rettsstat.

Brynjulv Koll-Hansen

Dette skrev jeg 17.03.2008. – Eter den tid er § 2 i grunnloven endret (2012)og det er knapt akseptert i dag å stå for kristne verdier i samfunnet og “kristen nasjon” er et fyord. Litt å tenke på…..

 

Vår skole

 

Det er ikke lenge siden at omsorgen for nedarvede kristne verdier og omsorg for samfunnet gikk hånd i hånd i dette landet. Med andre ord kan vi si at det ikke var en motsetning mellom det å ivareta kirkens interesser samtidig som en bygget et demokratisk samfunn. Det tidligere Kirke – og Undervisningsdepartementet bærer ved sitt navn et minne og en bekreftelse på at skolen var bygget på ideen om å viderebringe våre kristne verdier i vår egen folkeskole som var tuftet på dåpsopplæringen.

Å være lærer i denne skolen var ensbetydende med å være seg bevisst at en skulle oppfostre barn og unge til samfunnsbevisste borgere tuftet på kristne verdier. Dette var ikke bare naturlig, det var også grunnlovsbefestet i en kristen nasjon. Paragraf 2 i grunnloven sier at ”Den evangelisk Lutherske Religion forblir Den Norske Stats Religion, og de innvånere som bekjenner seg til denne plikter å oppdra sine barn i den samme. Ved døpefonten i Kirken blir foreldre og faddere spurt av presten: ”Vil dere at dette barnet skal døpes og oppdras i kristen forsakelse og tro? ” – hvorpå alle svarer ja. Ca 90 % av den Norske befolkningen kommer under denne bekjennelsen!

I dag er det imidlertid populistiske krefter i vårt samfunn som undergraver og motarbeider grunnloven. Nå skal ikke lenger ”vår skole” være tuftet på flertallets verdier og heller ikke oppfylle grunnlovens krav om kristen fostring. Samtidig gjør disse populistene regning med at 90 % av befolkningen skal støtte undergravingen av sin egen verdibaserte skole. Hvor lenge kan de regne med at de vil gjøre det? Tør de basere framtiden på at den kristne del av befolkningen skal undergrave sitt kristne verdigrunnlag på bekostning av populistiske samfunnsidèer? Jeg tør påstå at kristenfolkets oppslutning har vært en symbiose med en stat som har bekreftet og underbygget deres verdier. Blir Kirkens folk undertrykket vil ikke engasjementet for samfunnet bli det samme. Og blir det skille mellom stat og kirke på populistisk – og ikke flertallsgrunnlag, vil Kirkens folk måtte gå sine egne veier. I stedet for et flerkulturelt og homogent samfunn vil vi få polarisering.

Det vil være behov for Kirken å ta ”vår skole” tilbake igjen. En slik tradisjonell skole tuftet på Kirkens verdier ville kunne dekke skolebehovet til en så stor del av befolkningen at det eneste riktige ville være å gjøre det.

Tiden kommer da det å arbeide for kristne verdier ikke går hånd i hånd med å arbeide for og i det politiske samfunn. Svært mange av den kristne befolkningen vil da måtte bruke sine ressurser mot sine grunnverdier for å bevare disse. Fra da av vil polariseringen av samfunnet være et faktum og Norge vil aldri mer bli det samme. Men for kristne blir kristendommen viktigst. Politikere har ikke skjønt det!

Brynjulv Koll-Hansen

 

Flykten fra Norge

Norge, det beste land å bo i. Norge et giverland. Norge et FN-land. Norge som et forbilde.

Men det var en lang historie – å bli et land som lar nåde gå for rett. Å bli et demokrati som verdsetter alle og løfter alle opp.

Historisk er dette velferdssamfunnet bygget sammen med kristningen. I etterreformatisk tid – Protestantismen. Solidariteten som må til for at et velferdssamfunn skal fungere med trygdeordninger er basert og bygget på gudsfrykten i den mest pietistiske form av kristendom, som Kalvinisme og Haugianisme. Protestanter står som de mest økonomisk vellykkede. (Bøker av Max Weber og Sigurd Skirbekk)

Det fundamentet Norge tar med seg inn i den siste og moderne tid er en Nasjonalstat fundert på den Judeo-kristne arv med et kirkeår basert på Israels høytider. En historisk arv hvor Konge støtter Kirke og Kirke støtter Konge. En kristen nasjon, som samlet står i dåpens pakt med Gud etter Israels forbilde. Den har et folk som i sin fullhet er døpt, en stat som politisk bekjenner seg til Kristus i § 2 i grunnloven. Og Norge er et fritt, udelelig og uavhendelig rike.

Monarkiet i Norge står som et samlende symbol på vår 1000-årige arv, hvor frigjøring, statsdannelse og kristning har gått sammen. Vår forståelse av demokratiet er et flertallsstyre hvor flertallet har den konstitusjonelle og lovgivende rett.

Friheten vår har fungert på 3 plan: Den personlige frihet, familiens frihet og nasjonens frihet- likesom selve livet har blitt feiret med høydepunkt på de samme; den personlige glede, familien velstand og glede og samfunnets kollektive feiring under høytider med unison sang.

Dette har fungert bra!

Etter den Franske revolusjon har det moderne demokratiet blitt tolket ut i fra Frihet, Likhet og Brorskap. Men det hadde vi jo allerede i Norge. Vi har hatt noen unioner med Danmark og Sverige som det var godt å løsrive seg i fra. Men innenlands har vi ikke hatt så mange «herrer» å løsrive oss ifra. Vårt folk har stort sett vært et lavt folk med en nasjonalrealisering som våknet nettopp ved egen grunnlov og løsrivelse av unionene. Vi har vært ett folk, noe som ikke alle land kan smykke seg med.

I Norge har demokratiet i forståelse av en nasjonalstat og nedarvede normer stått i fin balanse med det moderne liberale demokratiet som har hatt et verdirelativt skjema for frigjøring. Men i senere tid er denne balansen ikke lenger en realitet. Der hvor det nasjonale demokratiet regjerer på grunnlag av flertallets rett og norm, der har Liberalismen nektet flertallet å ha rett og pekt på en overnasjonal ideologi – ingen har rett, alle har frihet til å gjøre som de vil under strenge rettssamfunn. Dette har ført til at minoriteter har blitt uforholdsmessig hørt på bekostning av flertallet. I Norge har det blitt sånn at det er dårlig kotyme å peke på vår nasjonalitet, vår religion og kultur, selv om vi er i flertall. Det er faktisk blitt tabu å være kulturelt Norsk. Nå skal vi være flerkulturelle. Dette fører til at de fleste normenn flykter fra sin kristen-nasjonale og kulturelle bekjennelse og identitèt. De står overfor et Liberal-humanistisk-totalitært demokrati. Dette er satt i scene av FN som en overnasjonal føring for det liberale Humanistiske demokrati hvor grunnidèene og utgangspunktet skal være at religion og nasjonalisme fører til krig. Hele rettferdiggjørelsen av å bygge ned nasjonalstatene og deres konstitusjonelle religionsfundament hviler på disse to hjelpeløse argument. To argument som ikke passer på Norge i det hele tatt. Vi er nettopp beviset på det motsatte!

Dette i sin tur fører til at den norske folkesjel og vår samhandling for samfunnet uthules. Dugnadsånden forsvinner i et samfunnsrom hvor det ikke er plass for våre beveggrunner for våre tjenester – vår kristne bekjennelse og arv. Vi flykter fra politikken og deltagelsen. Det nye mantraet er jo også: Du skal ikke blande religion og politikk! Igjen en motsetning til vår norske historiske erfaring.

I dette skjemaet for endeløs frigjøring har nasjonalstaten falt, statsreligionen har falt, grunnlovens § 2 med den norske stats bekjennelse til Kristus har falt, Krf har falt, synet på ekteskapet har falt, grensene har falt med truende innvandring. Europa rundt oss faller. Det er normoppløsning og begrenset ytringsfrihet. Vi ser sivilisasjoners fall. Vi ser etter Brexit at det kan gå mot et delt Europa. Polariseringen av Europa er i full gang.

Under alt dette hører vi at halvparten av Norske pensjonister vil bli gamle i andre land. Dette fører også til en fysisk flykt fra Norge.

Skal ytterligere flykt fra Norge hindres må nå den norske mann få lov å tale fritt ut. Vårt folk må på nytt bli tatt hensyn til. Ny-liberalismen med føring for det overnasjonale må ikke lenger få stjele vår sjølråderett. Sier ikke Norges Grunnlov: Norge er et fritt, udelelig og uavhendelig rike?

 

DER LIGGER ET LAND MOD DEN EVIGE SNE

Bjørnstjerne Bjørnson

Der ligger et land mod den evige sne, i revnerne kun er der vaarliv at se.
Men havet gaar til med historiedøn, og elsket er landet som mor af søn.

Hun tog os i fanget, den gang vi var smaa, og gav os sin saga med billeder paa.
Vi læste, saa øiet blev stort og vaadt; da smilte den gamle og nikked blot.

Vi sprang ned til fjorden, vi stirrede mod den askegraa bauta, hvor gammel den stod;
hun stod der end ældre, sa’ ingen ting; men stensatte hauger laa rundt i ring.

Hun tog os ved haanden, og følge hun gav bort derfra til kirken saa stille og lav,
hvor fædrene ydmygt har bøiet knæ, og mild’lig hun sagde: “Gjør I som de!”

Hun strødde sin sne over fjeldbratte li, bød saa sine gutter at staa den paa ski.
Hun knuste med stormhaand den nordhavs speil, bød saa sine gutter at heise seil.

Hun satte de vakreste jenter i rad at følge vor idræt med smil og med kvad,
og selv sad hun høit i sin sagastol med maaneskinskaaben opunder pol.

Da lød der et fremad! et fremad! endnu paa fædrenemaal og med fædrenehu for frihed,
for norskhed, for Norge hurra, og fjeldene selv roper langt hurra.

Da løsned begeistringens rullende fonn, da døbtes vi af hendes mægtige aand,
da stod over fjeldet et syn i glød, som siden os maner indtil vor død.

Brynjulv Koll-Hansen
Kollbu 21.07.2016.

I vårt sosialdemokrati drives det med samfunnsregulering. Det handler om tilpasning overfor både annerledes tenkende og annerledes praktiserende. Minoriteter er blitt uforholdsmessig hørt. Det kristne folket i Norge har måttet avgi plass og rom for et romsligere bedømmingssystem. Gamle Moses med de ti bud har måttet vike plassen for verdirelativismen. Humanismen er opplest og vedtatt, men den er ingen gitt størrelse. Den flyter i sammen med menneskenes drifter. Den er egentlig ikke en læremessig grunnvoll til tukt og bevarelse for den enkelte, heller snarere er den en tillatelse til unnlatelse. Dens evangelium gjelder heller individets ukrenkelig rett til ikke å bli dømt av andre.

Det vi egentlig ser er at det blir gitt lover som fristiller og likestiller, men som samtidig nekter enhver rett til å klage på utviklingen. Nettopp der ligger det nye store bud som har avløst Moses: «Du skal ikke moralisere». Dette er et bud som retter seg mot enkeltindividet og gir det frihet til å leve som det lyster.

Når det gjelder Statens lover, som omhandler individets rett til å unngå å dømmes, likestilling, likerett, diskriminering eller moms og skatt, så er det orden i sysakene. Staten virker streng og normfast – men moralsk er den det ikke!

Våre historiske og grunnleggende menneskelige normer er oppløst i form av abortloven og ekteskapsloven. For ikke å snakke om det store tyveriet fra det kristne norske folk, forandringen av § 2 i grunnloven, som fjernet statsreligionen og dermed fratok Det Norske Folk sin arv – det kristne samfunnsrommet.

Sosialdemokratiet med sin verdirelativisme mener at det innehar grunnvoll og kapasitet til å håndtere alle fraksjoner som måtte komme. Ja, det fremstår med veldig stor selvsikkerhet. Politikerne står fram og taler med myndighet. Samtidig har de klart å binde Folkekirken til Liberalismen og det moralske enkeltmenneske med frykt for dom og represalier.

Det finnes egentlig ikke lenger en opplest og vedtatt og allmenngitt gyldig verdigrunn til bevarelse av enkeltindividet. Hva da med framtiden? Likeså lite som staten tar ansvar for den enkeltes etiske utvikling, likeså lite tar den et reelt ansvar for framtiden. Den oppvoksende generasjon er prisgitt normoppløsning og verdirelativisme. Ingen vet hvor det ender! Å bytte bort Kristendommen mot Humanismen var ikke så lurt likevel.

Så, den store løgnen ligger i at sosialdemokratiet later som at det er en moralsk størrelse og en sikker grunnvoll – og det beste alternativ! Men det er det ikke. De ti buds etiske og moralske verdier er fortsatt menneskets grunnvoll.

Tilbake til Moses! Vi er ledet inn i et Kulturelt Anarki, et Religiøst Anarki og et Moralsk Anarki. Det kristne Norske Folk med sin store majoritet er ført ut i resignasjon og fatalisme. Vi lever i en tid med gamle sivilisasjoners fall. Se på den feilslåtte Arabiske Våren og et Europa som rystes i sine grunnvoller. Hva er egentlig galt? Jo, i den Bibelske arv leser vi om at Loven ble lagt til for at hver munn skulle lukkes og en hel verden stå skyldig for Gud. I det lå det en sterk føring for moralsk bevarelse og et behov for nåde. Dette er byttet ut med det motsatte: Nå er det Loven som må lukke sin munn.