Paktnasjonen Norge
Pakt – forbund – avtale – overenskomst – enighet – gjensidig forståelse – fellesgrunnlag for definisjon av verdier og mål, størrelser, autoriteter, styre, straffeutmåling, moral, etikk, virkelighetsforståelse, kultur, oppfostring, utdannelse, religion, høytid og feiring. M.m.
Uten pakt og forbund finnes ikke noe grunnlag for å ha et samfunn. Uten en felles forståelse, et felles språk, finnes ikke noe fellesskap. Uten pakt og forbund finnes heller ikke noe grunnlag for tillit som ethvert fellesskap er avhengig av.
Hele samfunnet er bygd på avtaler – pakter. Enten det er nøye nedskrevne og tinglyste avtaler eller kulturelt nedarvede kotymer for fellesskap og samhandling. Vi kan nevne ekteskapspakten som grunnlag for familien og de bindinger og de forpliktelser som ligger i familierelasjonene. I ekteskapet og familien reguleres overtramp med begrep som utroskap, svik, skuffelse og sorg. Sterke ord som krever at samvittigheten følger forpliktelsene. Dersom du fjerner legitimiteten av å reagere med disse sterke følelser ved brudd på familiepakten, da fjerner du samtidig selve paktens legitimitet. Vi ser at moral og følelser er uløselig bundet til den gjensidige forståelsen av pakten og hva den innebærer.
Historien vår, kulturen vår og erfaringen vår i samhandlingen i samfunnet, enten det er familien, lokalsamfunnet eller storsamfunnet, er en forpliktelse – en pakt. Dette er nedfelt i vår oppdragelse, i kjøreregler på arbeidsplass og i skole. Vi lever i samfunnet og er en del av det store og rike fellesskapet og gir og får i flokken vår. Vi holder avtalene: Kotymene, løftene, eksamenene, bevillingene, konsesjonene, sertifikatene, godkjenningene, moralen, etikken og lovene. Vi eksisterer og bor i virkelighetsforståelsen dette fellesskapet gir oss, i språket, i kulturen, i høytidsfeiringen, i trygghet og i glede. Alt dette kalles en nasjon. I motsetning til staten, som er et rettssubjekt, så er nasjonen selve boligen for alle paktene og alt fellesskapet. Nasjonalstaten er den største overbygningen for alle disse pakter og forståelser som er nevnt.
Hvordan ser et samfunn ut som ikke blir basert på pakter og avtaler som nevnt ovenfor? Oppløser du det å ha en felles kultur, da blir det kulturelt anarki, oppløser du en felles ideologi, da fører det til et ideologisk anarki, flere religioner blir til religiøst anarki. Samtidig blir et samfunn uten pakter innholdsløst, retningsløst og historieløst.
Menneskene vil i mangel på paktene bli anomiske – normløse – som i sin tur fører til at de blir oppløste, karakterløse, fellesskapsløse, kunnskapsløse, ansvarsløse og identitetsløse. De må gjerne hevde og gjøre krav på å ha blitt mer modne og frigjorte – men dessverre må jeg skuffe dem med å mene at de heller er blitt umodne –mennesker uten forpliktelser. Mennesker som har gitt seg egoismen og hedonismen i vold. Hvordan blir mennesker som ikke møter ansvar og forpliktelse i samfunn og sosiale fellesskap. De blir utrygge og ender i fatalisme og oppgitthet.
Mennesker og politikere som ikke ser faren med å fristille samfunnet vårt fra paktene må nok gå i tenkeboksen igjen før det er for sent.
Brynjulv Koll-Hansen Rauland 7. oktober 2017.
