«Venstrereduksjonisme»
I 2012 stemte Stortinget igjennom partienes kirkeforlik av 2008. Grunnlaget for dette Kirkeforliket var innstillingen fra Gjønnesutvalget, Stat-kirke-utvalget. Utvalget ble oppnevnt ved kongelig resolusjon 14. mars 2003 som følge av at Stortinget i 2002 ba om at et slikt utvalg skulle nedsettes. Utvalgets første-oppgave var å vurdere statskirkeordningen i sin helhet og de paragrafer i grunnloven som berørte denne historiske tradisjon og ordning.
Selve Kirkeforliket oppløste statskirkeordningen og førte til et løsere forhold mellom Stat og Kirke. Målet for kirken selv var en demokratisk folkekirke som selv skulle utnevne sine biskoper og i en større grad ta ansvar for økonomisk styring. Staten selv var påvirket av andre pressgrupper som hver for seg hadde interesser av at staten og nasjonen Norge ikke skulle være normstyrt av Den Evangelisk Lutherske Religion. Det kan nevnes SV som var i helhet for et skille mellom stat og kirke, Human Etisk Forbund som hadde mål om det samme, Islamsk Råd som hadde interesser av at deres religion skulle likestilles med vår, menneskerettighetsforkjempere som ønsket med FN at den gamle bekjennelsesparagrafen, § 2, i grunnloven vår skulle endres, slik at Humanismen mer skulle råde. Representanter for de fleste av disse fraksjoner var med i utvalget. Et moderne hovedargument fra de forskjellige grupper var en utvidet forståelse av trosfrihet og likebehandling av livssynssamfunn, oppmerksomhetsmessig og statlig økonomisk støtte av disse.
De fleste av de paragrafene i grunnloven som omhandlet Statskirken ble endret. Som følge av dette regnes ikke lenger Norge som en konfesjonsstat – en stat som bekjenner seg til kristendommen og regnes som en kristen nasjon. Staten er nå fri fra kristent læremessig ansvar. Dette Kirkeforliket ble et kompromiss mellom Kirkens behov av demokrati på den ene siden og de forskjellige fraksjoners nytte av at staten ble verdinøytral med den utvidede likebehandling av trossamfunn på den andre siden. Motstandere av kristendom og norsk kultur vant en seier. Likeså konkurrerende ideologier til kristendommen.
Den store taperen gjennom dette var det historisk kristne norske folk. Vi mistet retten til å kalle oss en kristen nasjon, en kristen stat, selv om våre forfedre har kjempet seg gjennom århundrene for denne retten. Nasjonalstaten, folkets eiendomsrett til ideologi og definisjon av våre verdier gjennom vår konstitusjon ble frastjålet oss gjennom denne hestehandelen. Føringer for et helt annet syn på stat og demokrati tok over. 80% døpte mennesker i Norge fikk ikke veie tungt igjennom dette men fikk sin nasjon avkristnet ved et pennestrøk.
Dersom vi løfter Kirkeforliket fram i lyset av de strømninger vi har i Norge, Europa og i Vesten i dag, vil vi klarere se hvilke krefter som har påvirket beslutninger i kirke og stat i Norge gjennom de siste 20 år. Begrep som Globalisme, Overnasjonalitet, Flerkulturalitet, Verdirelativisme og Liberalisme, Islamisme, Likestilling og Diskriminering. Når i tillegg påvirkningene fra disse har gitt oss Brexit og Trump`s republikanske seier i USA forstår vi at det hele har munnet ut i et prekært behov for proteksjonisme. Et behov for å beskytte samfunnene våre for ytterligere oppløsning av vårt historisk religiøse og kulturelle fellesskap, samt å forsvare oss overfor terror og Islamsk og overnasjonal imperialisme. Disse krefter har ført til en akutt krise i Europa.
Ruduksjonisme
Vi har stått overfor en lenge fordekt Reduksjonisme. Den snek seg inn i kirke og stat ved hjelp av vakre ord om likhet og brorskap, likestilling og sameksistens. Men nå er dyret blitt synliggjort. Vi ser hva det resulterte i, hva det reduserte:
Reduksjon av nasjonal selvbestemmelse i konfesjon og grunnlov. Reduksjon av nasjonalstaten. Reduksjon av flertallsdemokratiet. Reduksjon av grensekontroll. Reduksjon av eiendomsrett til land, kultur og historie. Reduksjon av kristendom. Reduksjon av konfesjonsstaten. Reduksjon av reservasjonsrett. Reduksjon av synet på ekteskapet. Reduksjon av synet på mann og kvinne. Reduksjon av ytringsfrihet. Reduksjon av trygghet. Reduksjon av moral. Reduksjon av framtid og håp.
Og mange reduseringer er ikke nevnt.
Det er tiden til å ta et oppgjør med den Reduksjonisme som spesielt har sitt sete på venstresiden i norsk politikk. Det er de som mest forfekter en ideologisk demokratiforståelse som strider mot flertallet i vårt eget land og vårt historisk kulturelle fundament. Deres politikk og dens snillisme er en farlig og åpen dør til fortsatt og tiltagende Reduksjonisme. Stopp Reduksjonismen før det er for sent. Vi har kommet alt for langt og på overtid overfor disse selvutslettende krefter.
Det blir en kamp mellom høyresiden og venstresiden. Polariseringen har aldri vært større. Når venstresiden roper høyt «høyrepopulisme» skal vi med klare ordelag møte dem med sannhetene om deres «Venstrereduksjonisme».
